Human popetikk på ny plate

Det nye albumet til Bernhoft heter «Humanoid». Det heter også den første sangen på albumet, den som begynner sånn: «I’m not saying that all was better before/Well, maybe I do».

– Dette er første gangen jeg har hatt en tittellåt på et album. Men hele albumet handler om å finne ut om hvor vi står som mennesker. Jeg har en programerklæring: Å finne det meningsfylte i et liv som er blitt algoritmisk, teknologifisert … går det an å si det, spør Jarle Bernhoft.

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst (DA+)

«The new shit»

– Du høres fort ut som en gammel mann?

– Ja! Sier Jarle Bernhoft (42), nesten begeistret.

– Men jeg er ikke redd for dette. Det blir snart moderne å sette det menneskelige i høysetet igjen. To som prater sammen, uten telefon, det kommer tilbake, er rett rundt svingen. Menneskelige møter, det er the new shit!

Jarle Bernhoft har altså sett seg lei på det moderne «informasjonssamfunnet».

– Uten å ville det snakker vi bare med dem vi er enige med fra før. Hvis du bare har én kilde til informasjon, som er skreddersydd for deg, når dine kilder blir styrt av det du har lest før – det er faen meg ikke bra, mener han.

– Jeg er sur på idioter som får kuppe dagsordenen. Da kommer vi ikke unna en viss president, men det kommer nok av rare påfunn av folk i styringsposisjoner på berget også.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ny kjærlighet

Disse betenkningene rundt moderne teknologi gjenspeiler seg også i musikken, som er spilt inn med gruppa The Fashion Bruises. Litt sånn rockhistorisk interessant er det at med Vemund Stavnes på bass og Fredrik Wallumrød på trommer er det nesten Bernhofts gamle gruppe Span som rører på seg igjen.

– Ja, bortsett fra musikken, da, sier Bernhoft.

– Jeg har fått ny kjærlighet til gitaren. Bandet har vært med på å definere strukturen. Vi har gått tilbake til røttene. Gjort det dogmatisk, live i studio, og begrenset de teknologiske mulighetene som er til stede, forteller sangeren.

– Hvordan ville disse tekstene virke hvis musikken hørtes ut som det ikke står mennesker bak? Hva hadde det betydd å kjøre stemmen gjennom autotune? Jeg elsker den menneskelige touchen. Jeg har aldri møtt en datamaskin som jeg elsker, sier Bernhoft.

– Igjen, dette kan framstå som noe konservativt?

– Jeg er ikke mot ny teknologi, men vi må lære oss å bruke den. Om alkoholen hadde blitt introdusert i dag hadde jo alle gått rundt dritings hele dagen.

Les også: Gjenskaper 22. juli i sentrum

Mr. duppeditt

Dette sier altså mannen som har gjort en karriere av å sitte helt alene på scenen og bygge opp store lydbilder rundt seg, ved hjelp av teknologiske virkemidler?

– Men nettopp derfor opptrer jeg ikke så mye solo lenger. Ja, jeg har vært mister duppeditt, men det hendte at teknologien sviktet også. Så da måtte jeg sitte der og virkelig spille alene. Det ble konsert da også.

– Det kjennes litt rart å holde på med popmusikk nå, med en kollektiv henførelse til det tropisk syntetiske, er det som setter Norge på verdenskartet. Da føler jeg at jeg begynner å dra på årene. Det gjelder å toppe sin egen hitliste. Jeg vinkler ikke musikken for å lykkes hos andre, men for å gi mening.

Les også: Fin romandebut skjemmes av feil innsalg (DA+)

På verdenskartet

Bernhoft har vært med på å sette Norge på verdenskartet selv. Spesielt da han ble nominert til Grammy-prisen for beste r & b-album med «Islander» fra 2014, som første ikke-amerikanske artist. Bernhofts forhold til USA ble satt på spissen med fjorårets minialbum «Stop/Shutup/Shout It Out», der han tok opp problemstillingene rundt å være en hvit mann som spiller svart musikk.

– Jeg har ikke vendt ryggen til soulmusikken. Alt jeg gjør er påvirket av Al Green. Men for meg å skrive om rasisme, jeg vet ikke hvor fruktbart det er, sier Bernhoft, som også er usikker på om det hadde gått an å dra til USA og framføre en sang som «We Have A Dream!».

– Verden har kanskje mer bruk for mine synspunkter på andre saker, sier han.

Joni & Patti

Blant de mest oppløftende sangene på det nye albumet er «For The Benefit», som er en hyllest til den evige appellen til Joni Mitchell og Patti Smith.

– Vi går inn og ut av trender, men til sjuende og sist er ledestjernene de samme. Joni og Patti høres jo ut som rake motsetninger, men de dekker hele spekteret av hva popmusikk handler om. Nei, gitarbasert pop er ikke dødt for meg, sier Jarle Bernhoft.

Les også: Kommentar: «Amerika slår tilbake»