Hulbækmo-Jacobsens fine, folkelige familieaffærer

Oslo World byr på en sjelden anledning til å se Hulbækmo/Jacobsen Familieorkester på scenen. Fire musikere som har så mye å gjøre hver på sin kant at de sjelden får tid til å opptre sammen.

I familieorkesteret møter vi Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen sammen med sønnene Hans og Alf Hulbækmo. Foreldrene er kjent for tradisjonsmusikk gjennom fire tiår, sønnene fra forskjellige jazzbeslektede sammenhenger i nyere tid. Sammen kunne de høres på den fine plata «På snei» fra 2017. En forundringspakke av mye av det de holder på med, folkemusikk, visesang, jazz, improvisasjon og enda mer.

Les også: Oslo World med hjelpefond for Beirut

– Familieorkesteret er et overskuddsfenomen. Vi får sjelden tid å spille sammen alle fire, men det er hyggelig å møtes og musisere. Det har vært en viktig å fortsette samspillet, og dele gleden av musikken, selv om alle har hver sine ting nå, sier Tone Hulbækmo.

Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen har vært sentrale i norsk folkemusikk siden 1980-tallet. De har spilt sammen siden de i dobbelt forstand fant tonen på Tonheim Folkehøgskole i 1976. Den offentlige delen av samspillet begynte med Tones soloalbum «Kåmmå no» i 1983.

Spellemannsprisen

«Kåmmå No» fikk Spellemannprisen for folkemusikk i 1983. I 1985 fikk begge den samme prisen med middelaldermusikken til gruppa Kalenda Maya, og i 1988 gjentok de bedriften med barneplata «Langt nord i skogen». I 1989 og 1992 fikk de sønnene Hans og Alf.

Det har aldri vært store generasjonskonflikter i denne familien?

– Guttene var med oss på turné i inn- og utland, med en praktikant. Grensen mellom arbeidsliv og familieliv var ingen mur hos oss. Derfor fikk de et naturlig forhold til alt vi drev med, var med når vi øvde, og på konserter. Og så hørte vi også på mye forskjellig musikk hjemme, sier Hans Fredrik.

– Det har vært fint å få være med dem til så mange nye steder. Da fikk vi også høre dem spille veldig mange ganger. Folk har alltid visst om mamma og pappa, og snakket om dem når de møtte Hans og meg. Selv om vi fulgte i fotsporene deres ville vi finne vår egen vei som musikere. Men jeg har aldri hatt noe behov for å distansere meg fra dem, forklarer Alf.

Begge foreldrene har siden laget soloplater som Hans og Alf er med og spiller på. Sønnene har gått på den berømte jazzlinja på Universitetet i Trondheim. Hans Hulbækmo er en av Norges aller travleste musikere, kjent fra grupper som Atomic, Moskus og Broen, men også i en rekke andre sammenhenger. Alf Hulbækmo har blant annet markert seg med bestillingsverket «Skumringsbarda» på Molde Jazzfestival, sammen med Trondheim Jazzorkester. Denne kommer til å bli framført igjen andre steder, og han har også lyst til å spille det inn.

Mange baller i lufta

– Vi har alltid mange baller i lufta. Mamma og pappa har vært musikere lenger enn oss, og mye av deres virksomhet har vært de to sammen. Alf og jeg, særlig jeg, spiller i mange forskjellige band. Jeg er blitt vant til å måtte gjøre avtaler veldig tidlig. Det handler om å få tid til ei uke eller to med ett og ett band, og få den kabalen til å gå opp. Og det skjer gjerne et år i forveien. Men da vi begynte å spille offentlig sammen i familien, så oppdaget jeg at deres tidsperspektiv er litt kortere enn mitt, sier Hans.

– Mye av grunnen til at jeg begynte med jazz er fordi det er så sosial musikk. En kommuniserer så godt ved å lage noe sammen der og da. Det forholdet til musikken har jeg nok fått fra mamma og pappa. De er en slags jazzmusikere de også, Det mest beundringsverdige jeg har lært av dem er hvor mye de samarbeidet med andre, helt forskjellige musikere. Folkemusikk er bruksmusikk, naturlig og sosial, noe en gjør av glede, og for å glede andre. Det er lite skummelt, ingen prestisje involvert. Sånn er det i Familieorkesteret vårt også, legger han til.

Brakkesykekonserter

En av de første og fineste konsertene i den mye omtalte Brakkesyke-sesongen var «Hans Hulbækmo hjemme hos mor og far». Med hovedpersonen selv i stua på Tolga, etter hvert med assistanse fra mor og far. Den hadde alle de tekniske begrensningene denne konsertformen første med seg. Hans selv synes i ettertid det var så spesielt at det kanskje var mer en performance enn en konsert.

– Dette var en av de første sendingene i serien, folk satt isolerte hjemme, og hadde kanskje behov for å se hvordan andre hadde det. Vi løy i alle fall ikke om hvordan vi har det med musikken. Vi fikk utrolig mange «likes». Det til tross for at det altså var veldig lite planlagt. Yrkesmusikere spiller vanligvis ikke så mye hjemme, sier Hans Fredrik.

– Dette var mens det ennå var moro med strømmekonserter, men etter hvert så merker vi at det er det ekte konserter som er best. Vi er sjuke etter å bli få spilt for folk, så vi gleder oss kraftig til Oslo World. Dette er sånt vi lever og ånder for, samspillet vårt, og møter med publikum, sier Tone.

– Det er stor stas for oss å få spille på Oslo World. Vi har vår versjon av verden, som vi tar inn over oss. Guttene var jo med oss verden rundt på turné, og vi bruker elementer fra de opplevelsene, sammen med vår lokale bakgrunn. Det er dette som er «sounden» vår. Det lokale er det mest universelle. Folkemusikk tenkes ofte som noe spesielt, men mennesker fra alle kulturer synger om det samme. Det er voggesanger, det er musikk til arbeidet, og det aller første alle synger om er kjærligheten, avslutter Tone Hulbækmo.