Høyt og mørkt fra Highasakite

5

Highasakite

«Camp Echo»

Propeller

Sol sommer og Highasakite! «I am the darkness of your life», synger Ingrid Helene Håvik på «Deep Sea Diver»: Den nest siste av ni låter på «Camp Echo», bandets tredje album og oppfølgeren til fantomsuksessen «Silent Treatment» (2014). Det tok bandet fra jazzlinje til stadionrock, og gjorde Ingrid Helene Håvik til popstjerne. Hun takker for tilliten ved å bli enda mer svartsynt, og denne gangen kaster hun sitt mørke blikk i større grad på omverdenen. Der «Silent Treatment» så innover, ser «Camp Echo» utover, sånn grovt sagt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som tekstforfatter sampler Ingrid Helene Håvik samtiden: «Freedom itself is under attack», synger hun, eller «either you are with us or you are with the terrorists». Slik plasserer hun, helt fra første spor, musikken til Highasakite i en aktuell politisk virkelighet. Det er bra. Og så er det igjen fascinerende å høre hvordan hun gjør sine store sprang mellom det indre og det ytre, mellom jeget og verden. Det er et grep hun har som låtskriver, å bruke de store katastrofene som målestokk for sine store følelser, det er en vanskelig kunst, men hun får det igjen til å fungere på disse låtene. Selv om jeg er litt usikker på hvor hun egentlig vil med avsluttende «Chernobyl» – som har et visst preg av katastrofeturisme – annet enn at selve ordet «Chernobyl» høres fantastisk ut når hun legger lag på lag med vokal oppå hverandre. Og akkurat måten hun fraserer på i slutten av strofen «when i came home to Chernobyl – i dream of … nothing» er frapperende, det får det til å grøsse litt i meg hver gang.

Les også: - Det blir spennende å se hvordan folk vil reagere på ny plate

Sånne «vi må følge opp en suksess»-plater kan ofte få et litt nevrotisk preg. Men som band virker ikke Highasakite særlig plaget av presset. De har laget et nytt storslått album som bevarer bandets særegne kvaliteter, mens de både prøver ut noen nye grep, og samtidig trygger appellen med allsangrefrenger. «Camp Echo» har et tydeligere elektronisk preg, eventuelle gitarer er bare med som lydeffekter, borte er også blåserne til Kristoffer Lo. Men synth-lydene har en tendens til å bli litt spinkle, med et litt datert preg, så man lurer på om det er en bevisst retro-effekt, eller om de mangler oppdatering på den tøffeste nye elektroniske musikken. Sonisk har ikke plata samme rystende effekt som «Silent Treatment»; eller for den saks skyld sideprosjekter som Trondheim Jazz Orchestras «Savages» eller Kristoffer Los «The Black Meat».

Igjen er plata og bandets store fortjeneste de forseggjorte vokalkonstruksjonene til Ingrid Helene Håvik, der hun legger lag på lag med sanglinjer, med de karakteristiske harmoniske bruddene man hører også i de bulgarske kvinnekorene – «Le mystere de voix bulgarers», som kom inn i rocken gjennom den motkulturelle 4AD-/goth-estetikken på 80-tallet, og lever videre her. Og så elsker jeg hvordan hun ranter i refrenget på åpningssporet – «Liars! Idiots! Id-id-idiots», som om hun målbærer vår alles barnslige trang til å skrike mot verden, men ender opp med fåfengt stotring. Eller når hun roper til Gud, i et ekko av Gunvor Hofmo: «God if you’re still watching / there are no more happy days». Er det affektert? Er det pretensiøst? Til det svarer jeg fornøyd: Ja takk, begge deler!

Utgis 20. mai

Les anmeldelse: Høyt oppe og langt ute med Highasakite-tubaist