Daniel Kvammen jobbet hardt i NASA-jakken sin, men tok ikke helt av på Øya-festivalen.

Høyt og lavt med kaptein Kvammen

Låtene hans er mer enn gode nok i seg selv. Daniel Kvammen prøver litt for hardt å være stadion-entertainer.

 

4

KONSERT

Daniel Kvammen

Amfiscenen

Øyafestivalen, fredag

Det var liksom ikke måte på ablegøyer Daniel Kvammen skulle lage, på hovedscenen på Øya fredag ettermiddag. Han var høyt og lavt hele tiden, flørtet med jentene på første rad, holdt lange taler mellom låtene, og stresset rundt så man nesten ble sliten bare av å se på. Helt tilslutt under sin store hit «Du fortjener ein som meg» hoppet han ned fra en to meters høyttalerstabel, snublet bortover scenen, smalt mikrofonen i scenegulvet og skreik «Øyaaa e dikkan meee». Det var så man fikk lyst til å prikke han på skuldra og si slapp av nå Daniel Kvammen, kan du ikke bare spille sangene dine, liksom.

Følg Nye Takter på Facebook her

Til Øya kom han med årets flotteste norske plate, oppbruddseposet «Vektlaus», og i tråd med astronomi-tematikken her var han kledt i pilotjakke fra NASA. Mens sjumannsbandet (inkludert produsent Even Ormestad på bass) var kledt i tettsittende hvitt, tydeligvis årets trendfarge på scenen her på Øya. De så litt ut som bandet som spiller i himmelen i «Monty Pythons Meningen med livet». Ikke helt lett å ta alvorlig der, og noe av problemet med dette konsertsettet var balansen mellom humor og alvor, inderlighet og underholdning. 

Les også: Alt om Øya 2017

Daniel Kvammen er ikke bare en fantastisk låtskriver, han har en entertainer i seg også, men det passer ikke alltid like godt med låtmaterialet hans. «Om du vil ein gong te» fremsto som et artig forslag istedenfor en desperat bønn. I tillegg var han såpass overtent på oppgaven at vokalen hans led, han ropte istedenfor å synge. Men det var etpar genuint fine Øya-øyeblikk her, særlig på innflytter-anthemet «Gatelangs gjennom sorg og synd» - den dere vet med «Oslo-o-o – me kræsja inn i morgonsola». Og så var konserten finest når det var som tristest, på den helt sentrale «Vektlaus»-sangen «Me to va ikkje lagd for denne verda» - introdusert som «ein for de som har kommet hit for å bli ordentlig triste». Da sto Daniel Kvammen helt stille i de nye røde basket-skoene sine og sang bare akkompagnert av en enslig gitar: «Me kan’kje ver i lag meir/ellers kjem e te å døy». Da var det så gåsehuden kom fram i ettermiddagssola, og Daniel Kvammen virkelig skinte som en stjerne.