Hør den norske platehistorien

Denne artikkelen begynte som en undersøkelse av gamle norske album som ikke er på strømmetjenester. Dem er det fortsatt noen av, vi kommer tilbake til det litt lenger nede, men jeg klarer ikke å framstille dette som en skandaløs tragedie lenger. Det er lett å finne 10–12 gamle norske favoritter jeg savner, men disse er ofte fra ei tid da 10–12 album var alt jeg hadde å høre på. Altså er dette nå et luksusproblem. Dessuten blir stadig mer av musikkhistorien gjort tilgjengelig, enten av det offentlige, det private næringslivet eller av store entusiaster. Dette er det verdt å feire.

[ Les også: Andrej Nebb - Norge er et surrealistisk landskap ]

Like før jul meldte Nasjonalbiblioteket seg på som strømmetjeneste for musikk. Her ble det lagt ut lydfiler fra 20.000 gamle 78-plater. Som for eventuelle yngre lesere er «steinkaker», laget av sjellak, et harpikslignende stoff som ble utskilt av lakkskjoldlus. Dette er organisk musikk. 78-platene hadde høy omløpshastighet, med varighet som singelplater, selv om formatet i dag ville være kjent som 10-tommer. Mine første platespillere hadde vendbar stift som kunne spille slike plater, til langt inn på 70-tallet. Både Grammyprisen i USA og trofeet for Årets spellemann her hjemme er utformet etter gamle 78-platespillere.

Nasjonalbiblioteket kan nå presentere den første norske plateinnspillingen, Adolf Østbyes «Parodi paa Terje Vigen» fra 1904. Videre går historien til folkehelter som Alf Prøysen, Nora Brockstedt, Jens Book Jensen og Søstrene Bjørklund. Også den første registrerte plateinnspillingen til Wenche Foss er lagt ut, «En herre med bart» fra 1942. Denne finnes også på flere samlealbum med historisk norsk musikk, også på strømming, det gjelder de andre nevnte fordums popstjernene også, men jeg synes faktisk det er noe eget med å søke dem opp én etter én, trykke på «play», og høre dem slik de opprinnelig kom ut.

[ Les også: Charleston i Grukkedalen - da jazzen kom til Norge  ]

På denne måten får vi også med historisk sus og knitring i et lite sekund før sangene starter. Dette er plater, for svingende! Det høres i alle fall sånn ut, selv om de nå kommer gjennom digitale kanaler. De er bevisst ikke restaurert lydmessig, og kan virke utfordrende på dagens lyttere, advares det fra Nasjonalbiblioteket. Kanskje på samme måte som mange plater produsert etter tidsriktige bransjestandarder alltid har virket utfordrende på eldre lyttere, selv de som hadde regnet med at de alltid kommer til å være unge.

20.000 platesider er altså ute på denne måten. Jeg har ikke rukket å høre på alle foreløpig. Det kommer nok heller ikke til å bli et mål i seg selv, men det er viktig at de er der, selv de som ingen kommer til å høre på noen gang, som en påminnelse om at ikke alt er glemt etter 100 år, og som en del av den evige kollektive bevisstheten.

I den andre delen av spekteret begynner 2021 med at den utrettelige Christer Falck starter serien «Norske albumklassikere» for å gjenutgi gamle norske album på CD, med en antakelse om at det i alle fall er 150 som er interesserte i hver plate, som er den magiske grensen for forhåndsbestilling av hver produksjon. 20 album er presentert som foreløpige kandidater, ventelista er på godt over 1.000 album, så her kan man holde på en stund om prosjektet slår an. For dem som synes de har nok CDer nå kan det likevel være flott å følge på Facebook-gruppen til prosjektet, som allerede er blitt et oppkomme av entusiastiske påminnelser om god, gammel norsk musikk.

Nå begynte jeg å lete rundt på strømmetjenestene, for å se hvor mye av alt dette som likevel kan høres av dem som ikke er så nøye på dette med platene i seg selv. I Wimps oppstartsfase var dette en prioritert oppgave. Serien «Nygammalt» digitaliserte gamle plater i samarbeid med plateselskapene. De kom et stykke vei før Wimp ble solgt til utlandet, og dette ikke lenger var en prioritert oppgave. Når jeg nå ser over de omfattende listene over ønskede CD-utgaver, samt sjekket mange av mine egne favoritter, så er det forholdsvis få gamle album som ikke er tilgjengelige for strømming.

Et av albumene jeg hadde tenkt å nevne, som har vært savnet siden strømmetjenestene startet, er «Husmannskost» med tromsøgruppa Erter, Kjøtt og Flesk, fra 1973. Et slags nordnorsk Crosby, Stills & Nash som vi ble minnet om da de ble samplet av Joddski 2019. Så viser det seg at dette albumet endelig er der, lagt til i fjor, allment tilgjengelig for første gang siden utgivelsen for 47 år siden. Det er aldri for sent.

Fortsatt er det noen hull igjen å tette. Det eneste albumet til Kjøtt er utilgjengelig. I den andre enden av spekteret kan man etterlyse de første albumene til Halvdan Sivertsen. Det første albumet til Young Norwegians med Lillebjørn Nilsen, og de to første til Flying Norwegians, som var norsk countryrocks stolthet på 70-tallet. Samt deres forløpere Hole In The Wall, og Safts «Stev, sull rock og rull».

Jeg kunne også tenkt meg å kunne høre det gode norske albumet til danske Sebastian, fra 1977. Det aller beste norske albumet som ikke kan strømmes er «Vår daglige blues» med Kåre Virud. som imidlertid er et av de første 20 i «norske albumklassikere» som kan bli tilgjengelig på CD for første gang. Jeg har bestilt, og anbefaler andre å gjøre det samme. Selv om jeg har den på original vinyl!

[ Les også: 50 år med 75 år gamle Neil Young  ]

Det er greit å ha tatt vare på de platene man er spesielt glad i. Jeg får av og til en fornemmelse av dette med strømming av musikk er for godt til å være sant. I en kommentar til «Norske albumklassikere»-prosjektet i Klassekampen denne uka nevnes det at Neil Young er borte fra strømmetjenestene igjen. Ja, faktisk, når vi ser etter har hans lunefulle holdning til omgivelsene ført til at det bare er platene som kom ut i den litt tvilsomme perioden på Geffen som er tilgjengelige nå. Evig eies kun det teipte, pleide vi å spøke med, men evig eies kun det som er utgitt på et fysisk format man kan stole på.

Grunnene til at enkelte album uteblir på strømmetjenester kan være mange. I noen tilfeller er det artistene selv som setter stopp, kanskje er de ikke like fornøyde med alt de har laget, eller så er de (forståelig nok) prinsipielt motstandere av de nye forretningsmodellene. Som oftest handler det nok om gamle plateselskap som ikke lenger er aktive og kan spille musikken over til de digitale distributørene. Da må artistene selv ta initiativ for å ordne opp. De kommer ikke til å tjene mer enn noen få øre, men kan føle på tilfredsstillelsen det er å vite at de spesielt interesserte kan få høre på. Jeg har satt meg som mål at dette regnes som fullendt når jeg får høre igjen Kolbotn-gruppa Hugger Muggers’ singelplate «Feeling My Way Through The Years» fra 1967, produsert og skrevet av Terje Rypdahl (som det sto skrevet på etiketten).

Kan jeg til slutt få legge til at jeg for min del har mellom seks og sju tusen avisartikler om musikk liggende fritt tilgjengelig for alle på Nasjonalbiblioteket? De digitale dørene til Nasjonalbiblioteket er åpne til store deler av norsk musikkjournalistikks historie. Det er bare å forsyne seg!