Hjerteskjærende sørgeballader fra Nick Cave

6

ROCK

Nick Cave & The Bad Seeds

«Skeleton Tree»

Nick Cave har alltid hatt et sterkt og ofte uavklart forhold til døden. Hans sanger har vært fulle av blod, av skjebnesvangre valg, brå død og tanker om straff og tilgivelse, og av mytene rundt døden, som når de sirklet rundt Elvis’ døde tvillingbror på hans andre soloplate «The Firstborn Is Dead», eller da han ga ut et helt album med rene morderballader. Nå når han opplevd det som ingen unner noen forelder, og det er ikke overraskende at mørket senker seg over Nick Cave som et teppe av svulmende følelser og hjerteskjærende kreativitet.

Nick Cave og kona Susie hadde tvillinger. Nå er Earl alene igjen etter at Arthur (15) falt fra en klippe ikke langt unna stedet familien bor i Brighton. Omstendighetene og utfallet var uansett årsak tragiske, og hans nye album «Skeleton Tree» viser at det er umulig å reise seg fra et slikt slag. Likevel er det nettopp det Cave gjør på sine helt egne premisser, og med glimt av håp som omfavner de som står tilbake. Han er ikke alene, men når han som i et bomullsbedøvende vakuum synger «Don't Touch Me» gjentagende ganger på den usigelig vemodige «Girl In Amber», er det et smerteskrik sterkere enn om han virkelig hadde skreket det ut. «Skeleton Tree» er i det hele tatt blitt en evje av seig, murrende og svart materie, skinnende av sår skjønnhet og distanserte minner. Bildene disse skaper, bruddstykker av drømmer, liv og undergang, får så bryne seg mot et lydbilde av dirrende ubehag og minimalistisk storhet. Det er til å forstå.

Få av de åtte sangene, med unntak av åpningslåta «Jesus Alone» og den uutholdelig triste «I Need You», målbærer direkte det brå tomrommet som oppsto i Nick Caves liv. Da Arthur døde var store deler av «Skeleton Tree» skrevet og planlagt, blant annet de på platen innledende linjene «You fell from the sky, crash-landed in a field near the River Adurg». Denne og andre av tekstene må i ettertid ha fortont seg som urovekkende profetiske, men uansett er hele platen preget av det ufattelige. Som i den triste kjærlighetssangen «Distant Sky», der den danske sopranen Else Torps vokal på sfærisk vis sirkler inn de enkle setningene om å sette kursen mot «the distant skies». Setningene er for øvrig printet på baksiden av den fysiske platen, et nøkternt og helsvart omslag med grønn «dataskrift». Det er et sørgebånd av et plateomslag, og i låta «Distant Sky» ligger også fornektelsen i det hele. Av Gud og av en mening med det hele.
 
Borte er den bluesdjevelske svovelsangeren som kunne gjøre selv de største og mest patosfylte sangene enda større. Borte er crooneren, mens punkrockeren som hadde hjertet fullt av slagg han kunne skylle ut uten noe slags filter, er satt på vent. Lettheten som vi øynet på hans forrige plate «Push The Sky Away» er slukket. Nå er det pianobaserte ballader som strekkes og tøyes langs lydmessige omveier, skyggebelagte og tornefulle, hvor de flrste kjente oppskriftene er forlatt til fordel for intuitive, men dempede kaskader av motstridende følelser, dronende gitarer i bakgrunnen og skarp tegnede kulisser av perkusjon. Men holdt "nede", som om det skulle komme et begravelsesfølge forbli. Det er hans faste band The Bad Seeds som backer han, men «Skeleton Tree» er føles mye mer som en soloplate i utførelsen enn en bandplate. Her dyrker Cave det minimalistiske med gitarist Warren Ellis som medkomponist. Den sterke «Jesus Alone» er den eneste låta som ligger nær Cave slik vi kjenner han fra før, og med en tekst som målbærer dødens brutale innvirkning og søken etter forståelse for omgivelsene og de etterlatte. Denne ble da også sluppet i forkant av albumutgivelsen og den helaftens filmdokumentaren «One More Time With Feeling», som ble innspilt for at Cave skulle slippe å selv bedrive lanseringsarbeid og intervjuer rundt utgivelsen.

Les også: Historiefortelleren

Selv om mye av materialet var ferdig før sønnens død, er det ikke vanskelig å lese enkeltsetninger inn i sangene som spinner rundt en tragedie som er personlig og for mange privat. «Nothing really matters when the one you love is gone», synger han i «I need you». Eller som i «Magneto», låta som ga tittel til dokumentarfilmen og hvor der Cave sleper stemmen varsomt over et sildrende, sonisk lydbilde der gitarist Warren Ellis for en gangs skyld holder igjen med tømmene:

«In love in love in love you laugh in love/
You move I move and one more time with feeling/
I love you love I laugh you laugh, I saw you in half/
And the stars are splashed across the ceiling».

Albumnet består av åtte låter som til sammen danner omlag førti minutter med noe av det mest dempet storslåtte Nick Cave noensinne har laget. Her er den uutgrunnelige lydinstallasjonen «Anthrocene», hvor teksten er som et ekko etter W. H. Audens begravelseshymne «Stop All The Clocks…». Og den korte «Rings Of Saturn», mest av alt en tankestrøm som musikken løper langs, eksperimenterende som i mangelen av en ordentlig idé, men også fengede som en fordreid Bruce Springsteen-låt fra det tidlige 70-tall. At det ikke er en perfekt plate på det viset at verden har raknet og gjort den umulig å ferdigstille fullt ut gjennomarbeidet, gjør den i sammenhengen fullkommen. Et mesterverk av en sørgestund løftet opp i et lydbilde som er like utfordrende og vakkert som det er vondt og uutgrunnelig. Eller for å bruke hans egne ord, som et ekko som kommer tomt tilbake.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]