RAP
Common
«Nobody‘s Smiling»
Universal
Common har gitt ut en slags «the state of Chicago»-plate, og det er ikke pent. James Fauntleroy innleder «Nobody’s Smiling» med a cappella-vokal på «The Neighbourhood». Låten har sampla Curtis Mayfields «The Other Side of Town», og beskriver et rått Chicago, hvor det er vold og dop som rår.
Common er Chicago-boernes stemme, og flowen er mindre bakpå enn den har vært tidligere i 42-åringens karriere. Han ramser opp noen gjenger, blant annet Vice Lords, og viser til at situasjonen i Chicago er verre enn noensinne. Byen blir kalt «chiraq», og 4. juli-helgen ble hele 82 personer skutt, 14 av dem ble drept.
På «Black Majik» bidrar Jhene Aiko, R&B-artisten vi har hørt mye på P3 i det siste, men låten er til tross for god produksjon ikke det helt store. Den løftes av Aikos bidrag, men når likevel ikke opp til de beste sporene på «Nobody’s Smiling». Common lykkes bedre å låne litt gatekred fra Notorius B.I.G. på «Speak My Piece» i kraft av å sample ham og nevne ham eksplisitt: «Feel the ghost of Notorious, tell me who is naughtiest.»
Steve Wyremans gitar går fint med Elijah Blakes vokal på «Real», og «Kingdom» er nok høydepunktet på denne skiva. På sistnevnte spor har Common tatt med seg unge og spennende Vince Staples, en rapper som trolig får sitt store gjennombrudd snart.
«Kingdom» er også et av de mer positivt orienterte sporene på «Nobody‘s Smiling», for her spør Common om å ledes inn på riktig spor, slik at han får innpass i himmelriket. Det handler med andre ord om å legge fortida bak seg og se framover.
Tittelkuttet, og tittelen i seg selv, er nok inspirert av hooket i Rakims klassiker «In the Ghetto» - «nobody’s smiling in the ghetto». Common kommer med interessante betraktninger, og får god hjelp av No I. D.s solide beats, men det føles likevel som om noe mangler.
Common flyter fint på rutine og drahjelp, og har objektivt sett sluppet et av årets beste rapalbum, men fra en mann som dette forventer vi enda litt mer. «Nobody’s Smiling» er bedre enn de to foregående albumene, og bidrar til å gjenopprette noe av den relevansen Common mistet med dem, men det er et stykke unna debuten «Can I Borrow A Dollar?».
Det er imidlertid kvalitet å spore i samarbeidet mellom Common og No I.D., og det anerkjenner Common i unnskyldende «Rewind That», som avslutter skiva. La oss håpe de fortsetter å jobbe sammen.