Young Fathers vant pris for «Dead». FOTO: PAUL HACKETT

Hip hopen var ikke død

Skotter vant pris for årets beste album.

HIP HOP

Young Fathers

«Dead»

Big Dada/Playground

 

Young Fathers, hip hop-trioen fra Edinburgh, vant denne uka Mercury-prisen i Storbritannia for dette debutalbumet (de har sluppet et par miksbånd) med den ikke helt muntre tittelen «Dead». Prisen deles ut til årets beste britiske og irske album og blant de nominerte i år finner vi som vanlig en salig blanding. For på lista står for eksempel Damon Albarn, FKA Twigs, Jungle, East India Youth, Bombay Bicycle Club, Royal Blood og Anna Calvi. Men det var altså Young Fathers som stakk av med prisen.

Ta «Get Up», for eksempel. Den starter sært og introvert med få inngangspunkter for en nykommer - så slår refrenget og akkordskiftene inn og plutselig er det pur pophimmel. De kjører så på med smånydelige «Dip», med sitt nynnende komp og mørke synthgang og noe som kan minne om sekkepiper. De er jo skotske, må vite. Og nettopp dette erkebritiske som blandes med det moderne utgjør kjernen av musikken her. Og det funker helt topp et sted mellom angst og moro. Om du spør gutta selv, så sier de om seg selv at de er en psykedelisk hip hop-gruppe. Og det viser de med sine litt slepende og dragende beats med popkvaliteter, samt mørk produksjon og et aldri så lite preg av den uavhengige rocken vi kjenner fra de kanter av verden, i tillegg til mye elektronikk, selvsagt.

Åpningen «No Way» viser vei med påtrengende trommer og insisterende uttrykk. For det er vrient å ikke la seg rive med. Dog er det partier her som krever mer av lytterne og låtene bruker en tid på å komme inn under huden din, men de når fram til slutt - som en litt sær Kid Cudi med sin vindskeive vokal og naive innfallsvinkel. Dette er en form for hip hop som tar inn elementer fra hva det skal være og er på sett og vis hip hop et steg videre fra den kommerse delen som dyttes på oss fra fjern og nær. Vi får spoken word, falsettsang, nynning, skitne effekter og fine refrenger. Ja og rap, selvsagt. Vokalen ligger et stykke bak i lydbildet og skaper en slags insisterende avstand til lytterne. Men når refrengene er såpass inviterende gjør det ingen verdens ting. Gled deg til 34 minutter med eksperimentell hip hop.