Nye takter

Hey-hey. La-la-lala-la-la

Fortsatt et band å regne med.

Dagsavisen anmelder

POP

Simple Minds

«Big Music»

Sony Music/Sony

Skottene er ute med sitt 16. album og har brukt fem år på verket. Dette låter overraskende moderne, men samtidig umiskjennelig Simple Minds. Ja, som et band søkende etter de store følelsene og allsangen, men som ofte ikke når helt fram. Men det er jo også noe av sjarmen med Jim Kerr og co., de prøver og prøver uten alltid å få det helt til. Men så er det desto mer tilfredsstillende når det en gang imellom klaffer.

Over 12 spor boltrer Simple Minds seg i store følelser, pasjon og svulstige arrangementer, ikke ulikt et boyband med gubber. Det er en fin balansegang mellom svulstig og storslagent og Simple Minds havner ikke på riktig side av gjerdet hele tida. De repeterer samtidig seg selv med nyinnspillinger av to Lostboy!-låter, «Blood Diamonds» og «Broken Glass Town».

Albumet starter med «Bilndfolded», nesten som en mash-up av U2s «New Years Day» og Leonard Cohens «First we Take Manhattan», og kommer ikke helt heldig ut. Lyden er oppdatert av fin-fine folk som Steve Osborne (New Order, Oakenfold), Andy Wright og Steve Hillage og litt mer dunk-dunk enn i gamle dager, så Avicii og hans like har kanskje endret popmusikken for alltid? Ja, ikke at Simple Minds lager EDM, men rytmene holdes i gang på veldig likt vis som den nye generasjonen med Calvin Harris og Dirty South.

Det er høydepunktene som holder liv i «Big Music» og med 12 spor satser Simple Minds for fullt på utgivelsen i et marked som ikke selger like mange plater som før. De bruker velkjente triks på låter som «Human» der la-la-la-la-lala-la i refrenget og litt powerballade i refrenget viser at Simple Minds fortsatt kan lage låter med hitpotensial og tro det eller ei, fortsatt et band å regne med. Det er klart at innimellom her så blir det mer corny og poserende enn storslagent. Navlebeskuende mer enn inkluderende og platt framfor fengende. Men igjen; det er jo det som er Simple Minds.