Nye takter

Hey, hey, de var The Monkees

Peter Torks bortgang minner oss igjen om at The Monkees var så mye bedre enn deres rykte.

Bilde 1 av 3

Peter Tork døde torsdag, 77 år gammel. Da var det 52 år siden The Monkees var de helt store nye i popverdenen, på toppen av alle verdens hitlister med «I'm A Believer». Mindre kjent er at at det bare er noen måneder siden de ga ut sitt siste album.

Forsida av Poprevyen fra 12. juli 1967 prydes av et stort bilde av Peter Tork. «En Monkee fra Norge - stammer fra Halden», står det om Peter Halsten Torkelsen. I et intervju ber han musikkavisa om hjelp til å få kontakt med sin norske familie. Vi vil tro responsen var god. The Monkees var svært store denne sommeren, etter en rekke hits på toppen av listene.  Poprevyen traff ham i Paris, angivelig med 40 politimenn på ekstravakt utenfor hotellet. Vi vet ikke hva slags kontakt han eventuelt fikk, men The Monkees kom dessverre aldri til Norge.

The Monkees oppsto i 1966 som en TV-serie om et ungt band, og alle prøvelsene de ble utsatt for mens de forsøkte å bli like populære som The Beatles. Med sanger som «Last Train To Clarksville», «I’m A Believer» og den uimotståelige kjenningsmelodien «Theme From The Monkees» gikk Micky Dolenz, Davy Jones, Mike Nesmith og Peter Tork fort til topps ute i den store i virkeligheten. I 1967 var The Monkees verdens mest populære gruppe. De spilte for ekstatiske tenåringer, med Jimi Hendrix Experience som oppvarmingsband. Hendrix’ møte med monkeemania falt ikke heldig ut, og i ettertid har vel dette blitt symptomatisk for ettermælet til The Monkees: De andre var kunstnere. Selv er de blitt avfeid som overfladiske og unødvendige. Som så mye annen popmusikk som siden viste seg å være mye bedre enn sitt rykte.

For oss som var ti år gamle i vidunderlige 1967 ble The Monkees et tidlig varsel om at popmusikken også hadde sin finkultur. The Monkees var ikke med i debatten om hvem som var best av The Beatles og The Stones. Det var bare så vanskelig å la være å like dem når de briljante hitlåtene strømmet på, når de kom på TV med apestrekene sine annenhver lørdag. TV-serien var 25 minutter lange episoder, der The Monkees opptrådte som karikerte utgaver av seg selv, i mer eller mindre fantasifulle historier. De lagde 62 av disse på snaue to år. Serien har faktisk holdt seg godt, som et slags manglende mellomledd mellom Marx Brothers og Monty Python. Vi som husker den fra barndommen må bare undre oss over alt vi umulig kan ha forstått, selv om det var mye slapstick å glede seg over.

Ryktet til The Monkees kan oppsummeres i følgende scene fra «The Simpsons»: Marge er hos psykologen for å løse opp i traumer fra barndommen. Hun forteller at hun ble ertet for å ha et bilde av The Monkees på matboksen.

– De spiller ikke selv. Og det der er ikke engang Mike Nesmiths egen lue, lo skolevenninnene.

– Å, barn kan være så grusomme, sier psykologen.

– Men det var jo sant. De spilte ikke selv, sier Marge.

– Nei, men The Monkees handlet ikke om å spille. De handlet om opprør og sosial omveltning, trøster psykologen.

Selvfølgelig ironisk ment i en Simpsons-kontekst. Og likevel – tenk om The Monkees virkelig var en kontrær innvending mot den selvhøytidelige holdningen som preget mye av den nye musikken, midt i den beste hippietiden?

The Monkees spilte virkelig ikke selv på de tidligste platene sine. Hvorfor skulle de det, når de hadde The Wrecking Crew, studiolaget fra Los Angeles som også var med på «Mr. Tambourine Man» med The Byrds, «Pet Sounds» med Beach Boys og hundretalls andre hits med artister som aldri ble avfeid med at de ikke gjorde hele jobben selv? Sangene var av noen av de fineste låtskriverne fantes, folk som Neil Diamond, Goffin/King og John Stewarts vidunderlige «Daydream Believer». Sistnevnte den eneste hitlåten deres som ble sunget av Davy Jones. De andre ble sunget av Micky Dolenz, trommeslageren som faktisk selv skrev The Monkees’ aller største stund. Den som ble kjent som «Alternate Title». Originaltittelen «Randy Scouse Git» ble ansett for å være litt for dristig. Sangen er i seg selv drøy, langt utenfor all alminnelig takt og tone, og slutter med at vers og refreng blandes sammen i en uimotståelig kakofoni. Hadde det ikke vært for «All You Need Is Love» med The Beatles, hadde «Alternate Title» toppet listene både i Norge og Storbritannia halve sommeren 1967. I USA våget ikke plateselskapet å gi den ut på singel.

På litt over et år ga The Monkees ut fire album, som alle har overraskende mange gode låter som har blitt glemt i ettertid. De har kommet i utvidede utgaver med enda flere gode spor som aldri ble kjent i sin samtid. TV-serien utviklet seg i stadig mer absurd retning. Den nest siste episoden begynner med at Frank Zappa, i rollen som Mike Nesmith, intervjuer Mike Nesmith, i rollen som Frank Zappa. Metahumor på et høyt plan. Den aller siste episoden slutter med at The Monkees har reddet hele verden fra den onde Wizard Glick og hans skumle plan om å forderve menneskeheten gjennom fjernsynsapparatene. Men det er ikke helt over før vi har får oppleve, helt fabelaktig umotivert i forhold til innholdet ellers, Tim Buckley sette seg ned og framføre sin udødelige «Song To The Siren» helt alene. Hvorfor? Nei, kan dere fatte det? Samtidig i 1968 lagde The Monkees spille filmen «Head», en helt uforståelig psykedelisk freak out, der regissør Bob Rafaelson og hans medforfatter Jack Nicholson lot syrefantasiene strømme fritt. Etter to hektiske år var det plutselig slutt for The Monkees.

The Monkees har kommet sammen igjen for sporadiske turneer og nye plater helt siden 80-tallet. Davy Jones døde i 2012, men i 2016 var de tilbake med nytt album.  Micky Dolenz og Peter Tork hadde igjen slått seg sammen med den ofte motvillige Michael Nesmith. På et album der de har fått låter spesiallevert av Andy Partridge fra XTC, Rivers Cuomo fra Weezer og Ben Gibbard fra Death Cab For Cutie. Noel Gallagher og Paul Weller står bak den fornøyelige «Birth Of An Accidental Hipster». Sangene plasserer The Monkees inn i en kontekst vi i ettertid har forstått de hørte hjemme i. Der skamløst fengende popmelodier går sammen med smarte tekster og godt humør, til en høyere enhet. Produsent er Adam Schlesinger fra Fountains Of Wayne, enda en som har forstått at The Monkees i tillegg til å være umåtelig populære også har vært utålelig undervurderte.Denne gangen virker gjenforeningen mer helhjertet. Albumet begynte med et opptak fra arkivene, «Good Times» av Harry Nilson, og det er komponisten selv som er med på sang og piano. Senere kommer enda en fra arkivene, Neil Diamonds «Love To Love», det eneste gjenværende opptaket med Davy Jones som sanger. En sang som høres ut som en stor fortapt 60-tallshit i dag.

Den forsinkede anerkjennelsen av gruppa ble forsterket samme år, da kjendisgruppa The Minus 5 ga ut albumet "Of Monkees And Men". Et album som hyller The Monkees, ikke med deres gamle hitlåter, men med én sang til hvert medlem, og én til deres låtskrivere Boyce og Heart. Proppet full av referanser til en underkjent del av pophistorien,

I fjor kom The Monkees med julealbum også. Det var ingen indikasjoner om at medlemmene i gruppa har vært mye sammen om dette. Micky Dolenz sang fortsatt de fleste sangene. Etter hvert kom Michael Nesmith innom også, men Peter Tork rakk bare så vidt å være med, i sin egen banjoversjon av «Angels We Have Heard On High». Nå spørs det om vi noen gang får høre dem igjen. Det var i alle fall moro, så lenge de varte.

Mer fra Dagsavisen