Helt nytt fra Neneh

4

KONSERT

Neneh Cherry

Sirkus

Neneh Cherry fra London og Skåne var 18 år og gravid da hun slo gjennom med «Buffalo Stance» i 1988, en pop-rap-hit med britisk snert som fortsatt låter frisk og frampå. Hun fikk en enda større verdenshit med Youssou N Dour på  «Seven Seconds» (1994); og er dermed blant de få på årets Øya som man regelmessig hører på P4.

Utover 90-tallet la hun musikken til side og holdt en beklagelig lav profil, men kom gledelig tilbake i 2012 sammen med det norske frijazz-orkesteret The Thing, på det jubilerende norske plateselskapet Smalltown Supersound, hvor hun snart er klar med nytt album. Hun gjør altfor sjelden konserter, så det var en aldri så liten begivenhet at hun sto på scenen på Øyafestivalen. Med seg hadde hun et team på fem-seks stykker: Etpar unge musikere på diverse perkusjon og bass, en kvinnelig harpist (hyggelig mini-trend på årets Øya), og etpar beatmakere på pc-er og diverse elektronikk. En av dem Cherrys livsledsager Cameron McVey, innflytelsesrik produsent og låtskriver fra kretsen rundt Massive Attack. På konserten konsentrerte Cherry seg om materiale fra den kommende plata, låter som naturlig nok ingen i publikum har hørt ennå, som dermed ga litt avventende respons.

Men det nye materialet låter spennende, og bandet mer organisk,det passer henne bedre enn  de ikke helt vellykkede konsertene sist hun var i landet med elektronika-douen RocketNumberNIne, etter soloplata i 2014. Det dreier seg ikke akkurat om poplåter med radiorefreng lenger, det er mere grooves laget så Cherry kan krysse fritt mellom soul, reggae og hip hop.

Mest umiddelbar og tøffest av de nye låtene var «Shothun Shack», der Neneh Cherry virkelig får vist seg som den sterke scenepersonligheten hun er. En karismatisk performer som er tydelig glad for å stå på scenen og brenner av uttrykkstrang, samtidig som hun har en enorm cool. Også i Cherrys nye låter er det et klart underliggende preg av sosial protest, og hun gjør det eksplisitt mot slutten med å sitere fra ur-rap-aktivistene The Last Poets: «Oppression is worse than the grave/better to die for a noble cause than to live and die a slave», messer hun igjen og igjen.

Halvt svenske Neneh Cherry er datter av frijazz-helten Don Cherry, så trangen til det nye er kanskje noe hun har med hjemmefra. Hun dveler ikke unødig ved fortiden, innledningsvis hun tar litt pliktskyldig «Woman» (1996), og tilslutt må Cameron McVey minne henne om at «we forgot to do Manchild». «Fuck nostalgia» repliserer hun med et smil, og tar 1989-hiten sin likevel, men, eh, det er vel tydelig at hun ikke synger den så ofte lenger, så den satt ikke helt slik den skulle. Det var ikke så farlig,egentlig. Neneh Cherry synes helt tydelig det er gøyere å synge nye låter, og det er jo en sunn innstilling.

[ Les også: Slik skal Smalltown Supersound feire 25 år under Øyafestivalen ]