Hellbillies i høljende regn

5

KONSERT

Hellbillies

Øyafestivalen

Det begynte å regne akkurat da Hellbillies gikk på scenen for å ta seg av den folkelige åpningen av lørdagen på Øya. Klokka ett på dagen er tidlig for rock’n’roll, men det er hyggelig mange som har møtt fram på tross av deprimerende værmeldinger, på tross av at de fleste som skal på Øya denne dagen først og fremst skal se Karpe Diem helt til slutt.

Hellbillies er utvilsomt av Norges beste band, men har en trivelig, folkelig plattform som har holdt dem borte fra Øya, selv om de jevnlig gjør suksess på omtrent alle andre festivaler. Jeg så dem på Kongsbergjazz for bare en måned siden, der de igjen viste at de er et band for alle anledninger.

Gruppa begynte med sin mest karakteristiske kraftpop i «Søvnlaus» og «Mørkemann», og satte en tone som forbauser alle som tror at Hellbillies et alminnelig danseband. I «Sju» kommer kveldens første gnistrende gitarsolo fra Lars Håvard Haugen. Stemningen er god.

Se også: Her er bildene fra Øya (DA+)

Midt i den korte konserten begynner det virkelig å bøtte ned, «som ei elv som veks seg til en flaum», som de tilfeldigvis samtidig synger i «Eg æ på gang». De spiller også «Running Down A Dream» av Tom Petty, og forklarer at den oppsummerer det gruppa har holdt på med i 30 år

Når det begynner å gå mot slutten kommer også «20 år på veien». «Eg har være ute ei vinternatt», synger Aslag Haugen. Det er tøft nok å være ute en sommerdag når det blir så vått som dette.

Les også: Storeslem for Sigrid på Øya

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Vi har sagt det før, og sier det igjen: 50 minutter er for lite for disse lørdagskonsertene med Norges mest folkekjære artister . Dette kan godt være den første gangen Hellbillies ikke har spilt «Den finaste eg veit» siden sangen kom i 1999. Det er heller ikke plass til min egen konsertfavoritt «Plenklyppar’n». Da de begynner med den faste avslutningslåten «Røta» er det fire minutter igjen av den tilmålte tida, den kan godt vare i et kvarter med alle sine gitarsoloer, men de rekker å få det til å koke i tre minutter ekstra før neste konsert begynner ved siden av.

Les også: Sensuelle og sensasjonelle Christine And The Queens

Det hadde vært fint å se flere sånne artister i alle posisjoner på Øya-programmet. Publikum er ikke så hippe som noen liker å tro, og dette var faktisk en av de beste konsertene vi så på festivalen i år . Og jeg gleder med til å se Hellbillies igjen innendørs, der de kan spille alle sangene de vil,  og ingen blir gjennomblaute underveis.