Nye takter

Heim til julemusikken

Stadig færre artister gir ut nye julealbum. Hekla Stålstrenga viser at det fortsatt kommer noen det er verdt å ta vare på.

5

Hekla Stålstrenga

«Velkommen inn»

ta:lik

En gang i den søte førjulstiden foreslo vi en egen kategori for juleplater i Spellemannprisen. Det kom jo ut flere av disse enn av musikk i de fleste andre sjangere i løpet av et år. Hadde vi fått oppfylt ønsket ville sannsynligvis denne klassen falt bort i år, på grunn av for få påmeldte. Strømmingsdelen av markedet er stadig mer altomfattende, og digitale album forblir problematiske under juletreet. Det er nesten som vi kan mistenke mange artister for å ha laget julealbum for inntjeningens skyld.

Likevel hører folk sannsynligvis like mye på julemusikk som før. Vi har observert en stadig stigende tendens, rapportert i fjor og i forfjor, der Kurt Nilsens «Have Yourself A Merry Little Christmas» etablerer seg høyt i toppen sammen med den blanke stjerna midt i november, og blir der til over nyttår. Vi tror fortsatt så godt om folk at dette ikke kommer av at de setter seg til å høre på julesanger med en gang julemarsipanen er i butikkene, men musikken går rundt og rundt på kjøpesentre og kafeer, og drar på seg spilletid sakte, men sikkert. På de neste plassene er Michael Bublés «Christmas» og «Jul i svingen» blitt like selvfølgelige, den siste med ny drahjelp som offisiell julekalender i NRK igjen. Det skulle bare mangle. «Jul i svingen» kan ikke spilles ofte nok. Mariah Carey, Sissel & Odd, «Putti Plutti Pott», Justin Bieber og Bugge Wesseltoft er også igjen inne blant de 20 mest hørte. Det er lite hensiktsmessig å forsøke å komme med i dette selskapet av kommersielle grunner. Da står vi igjen med dem som har veldig lyst til å gi ut julesanger. Det er jo ikke så dumt utgangspunkt i seg selv.

Årets fineste nye juleplate kommer fra gruppa Hekla Stålstrenga. Et album som har mye av det fineste, næreste og varmeste i det fine skjæringspunktet mellom visesang og folkemusikk. Sparsommelige arrangementer, forsiktig produsert av Are Bredal Simonsen. Felespiller Ragnhild Furubotten har tatt med seg litt av den gode stemningen fra Majorstuens «Juledrøm», som er blitt 12 år gammel nå.

De begynner med Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme», en av de julesangene fra nyere tid som er sunget oftest. Med Anne Nymos stemme i front blir versjonen til Hekla (kaller fansen dem bare for det?) en av de fineste som er laget. Utvalget av sanger har en tydelig nordnorsk profil. Dette gir albumet klar identitet, uten at resten av landet kommer til å føle seg ekskludert. Albumet har få helt nye sanger, men er satt sammen på en måte som både gir variasjon, og en sterk helhet. Hør bare den elegante sekvensen med «Det lyser i stille grender» etterfulgt av «Julekvelden», som er en oversettelse av The Bands «Christmas Must Be Tonight», og videre til deres egne «Heim til jul». Halvdan Sivertsens «Josefs julevise» setter en aktuell politisk spiss på innholdet, mens «Desember» gir popmusikalsk avveksling. Helt til slutt kommer «Stille natt», men med akkorder som neppe har vært brukt i denne sammenhengen før. Vakkert og godt å høre.

4

Kim Rysstad

«Snøen laver ned»

X5

Kim Rysstads julealbum «Snøen laver ned» er oppkalt etter ei linje i åpningssporet, «Stjernesludd», sangen til DumDum Boys som har 20-årsjubileum. Den har vært gjort seg i mange versjoner i løpet av disse årene, men Kim Rysstads framføring så flott som mulig. Hele albumet er spilt inn med selveste London Philharmonic Orchestra. Derfor kan det være en fin avveksling fra den nevnte publikumsfavoritten med Kurt Nilsen og Kringkastingsorkesteret, der vi også hørte «Stjernesludd» (og «White Christmas», uten det triste første verset, slik det er mest vanlig).

Deler av repertoaret er i overkant godt kjent fra før, med både «O helga natt», «Little Drummer Boy» og «Stille natt», men det er sjelden det blir så overdådig delikat presentert som her. Den fineste sangen er imidlertid Oscar Danielsons «Besvärjelse», som ikke egentlig er en julesang, men vakker nok likevel.

4

Hovedøen social club

«Slynger julen inn»

Indris

Igjen gir Hovedøen Social Club svært velkjent materiale en overhaling av cubansk takt og tone, akkurat så løssluppent rytmisk at de utfordrer gamle norske verdier så det holder. Det ville igjen være lett å avfeie Hovedøen som et fiffig kuriøst påfunn med begrenset holdbarhet, men fingerspissfølelsen for musikken er det ingenting å utsette på. Hvis du bare skal høre én ny versjon av «All I Want For Christmas» i år, må det være den med Silja Nymoen her. Versjonen deres av «På låven sitter nissen» maner fram gode minner om tolkningen til Cheb Hocine og The Source, siden vi fort kan komme til å forveksle Cuba med Algerie hvis vi tør å åpne vår egen stuedør i vinterkulda. Donald-versjonen av «When You Wish Upon A Star» til Helge Sunde er også ubetalelig, selv om det er usikkert hvor mange ganger vi kommer til å la den forstyrre julefreden. Dekonstruksjonen av Margrethe Munthes «Jeg snører min sekk» (med vokalgruppa Pitsj) er også en opplevelse i seg selv.

4

Sia

«Every- day Is Christmas»

Atlantic

Så lenge en av verdens store popstjerner kommer med julealbum har ikke sjangeren helt utspilt sin rolle. Vi må også gi Sia Furler ros for å ha laget ti helt nye sanger til ære for sesongen. Sangene er skrevet sammen med Greg Kurstin, en av de store navnene i kulissene i 2017, etter å ha produsert både Foo Fighters og Beck. De må jo ville noe med dette. Entusiasmen går an å høre også, dette er gode poplåter, hektiske og spretne, men ikke for dem som syntes at Phil Spector ødela julefreden en gang for alle. «Everyday Is Christmas» har ikke noe som er nært og følsomt og til ettertanke. Bare en slags «Rockin’ Around The Christmas Tree»-stemning, som også har sin plass i ei tid som kan være mørk og trist nok som den er.

4

The Minus 5

«Dear December»

Yep Rock

Årets alternative popjul kommer fra Scott McCaughey. Turnégitarist med R.E.M. i mange år, og nå selv sjef for Peter Buck og Mike Mills i enda en ny utgave av The Minus 5, denne gangen også med folk som The Posies, Chuck Prophet. M. Ward og mange andre i rekkene. Sangene har ofte en litt melankolske julerealisme, best i «When Christmas Hurts You This Way», men også litt svart humor i «Johnny Tannenbaum». Dette er en godmodig samling sanger, det beste i denne enden av spekteret siden Nick Lowes julealbum fra 2013. En trist foreløpig ende på visa er at Scott McCaughey ble rammet av slag under en turne i november, men familien håper på at han skal være tilbake i aksjon før eller siden.

5

Sven Erik Libæk

«Snowflakes» (singel)

Nordpolen Musikklubb

Årets kuriositet blant juleplatene kommer igjen fra Nordpolen, som gir ut en ny sjutommers singel hvert år, med helt forskjellige bakgrunn fra gang til gang. Nå med pianisten og komponisten Sven Erik Libæk, som emigrerte til Australia som ung, og ga ut «Ski With The Saints» med gruppa The Saints i 1963. Det sesongbetonte temaet er mest i titlene på låtene, det er vel ellers lite snø og vinter i Australia rundt jul, men musikken inviterer til å skape sine egne valgfrie assosiasjoner.

Mer fra Dagsavisen