Nye takter

Hedvig Mollestad Trio: Tøffere blir det ikke

Hedvig Mollestad Trio nærmer seg rockens flytende magmakjerne på «Smells Funny».

Dagsavisen anmelder

5

Hedvig Mollestad Trio

«Smells Funny»

Rune Grammofon

###

Det var Frank Zappa som ga jazzfornektere brensel til bålet da han uttalte at «Jazz is not dead, it just smells funny». Han lot selv sjangerens grenseutflytende tentakler klå sine egne komposisjoner, og når Hedvig Mollestad (sannsynligvis) låner Zappas konklusjon til tittelen på sitt nye album, det sjuende på seks år, så er det nok fordi jazzen også er blitt klebet til henne uten at det nødvendigvis bunner i noe annet enn musikalske tilnærminger uavhengig av «bås» eller «merkelapp». «Smells Funny» er i tråd med dette en utblåsning som avdekker stadige nye lag i trioens rifftunge, blyglaserte, lekne og kompromissløse musikk.

Les også: Feirer super grammofonlyd - Rune Grammofon og Smalltown Supersound jubilerer i stor stil

Om Hedvig Mollestads formidable gitarspill – i energisk samtale med Ivar Loe Bjørnstads trommer og Ellen Brekkens bass – innimellom minner om Motorpsycho i fri flyt, er det like gjerne fordi inspirasjonskildene tangerer hverandre. Krautrocken er ikke fremmed for Mollestad, heller ikke gitarrocken slik Cream, Hendrix og andre samtidige definerte den. Som de tre forannevnte demonstrerer også Mollestad trioformatets uovervinnelighet når dynamikk og kjemi stemmer så bestialsk bra som her. De unnslår seg heller ikke den evige jakten på selve gralen, Terje Rypdals trioskapte «Chaser», som hviler som en ånd over de første kuttene, særlig «Beastie Beastie», «First thing to pop is the eye» og «Sugar Rush Mountain».

Les også: Liker feit progrock

Når Mollestad tross hyppige album ikke stivner i formelen skyldes det en improvisatorisk tilnærming til nettopp det dynamiske som er under stadig utvikling. Kanskje går dette albumets vannskille ved Brekkens basspill på «Bewitched, Dwarfed and Defeathered», mens Mollestads gitar selv overtar i avsluttende «Lucidness», som bikker åtte minutter. Det er som Motorpsycho en gang sa et virkelig «Lucid Moment», henspillende på en tilstand der man verken er våken eller helt og holdent i drømme. I så fall hersker Mollestad over sin egen drømmeverden med kontrollert fingerspissfølelse. Monumentale «Lucidness» er løsrivelsen de foregående kuttene har antydet, et improviserende einherjerritt som grenser mot fri-«jazz», støymusikk og beslektede sjangerbøyninger. Tøffere hvelving over et album finner du uansett ikke.