Hanne Hukkelberg: Sin egen stil

5

Hanne Hukkelberg

«Birthmark»

Hukkelberg

«Birthmark» er Hanne Hukkelbergs sjette album. Det foreløpig siste i en serie som har blitt lovprist i vide kretser, men Hukkelberg har aldri gjort det til et mål å nå ut til et større publikum. «Birthmark» skal være inspirert av pop, soul og r & b, men det er ikke alminnelige bangere som kommer på rekke og rad her, selv om sangene i seg selv godt kunne vært det. I stedet komme hun igjen med sine helt lydbilder. Ikke sånt massene faller umiddelbart for, for musikken til Hanne Hukkelberg krever at vi må høre godt etter.

Albumet begynner med tittelkuttet «Birthmark», en liten elektronisk lek som setter en tone for resten av albumet, der Hukkelberg har spilt, eller samplet det meste selv. Hun har for sikkerhets skyld begynt å gi ut platene sin selv også. «Rules» bryter rett og slett reglene. Hva det er hun banker på for å legge ned grunnbeaten er én ting, men er det ei knirkende dør som forsterker effekten av refrenget? «How do I get away/How do we make a new wave»», synger hun her, og viser vel virkelig hvordan hun kommer seg bort fra hovedstrømmen. Voksne lesere kan tenke på Flying Lizards-versjonen av soulklassikeren «Money» for en slags referanse til denne holdningen.

Les også: «Bon Iver er helt spesiell musikk for massene» (DA+)

«Birthmark» er en halvtime langt, en ideell lengde for et album som er så utfordrende som dette. Det kunne vært moro å høre mange av sporene remikset til streit, rytmisk popmusikk, fordi låtene høres ut som de har potensial til å være store hits – i alle fall sånne som pleide å bli hits under mer rettferdige popularitetskriterier enn de som dominerer i dag. «Crazy», den har alt som skal til, bortsett fra en state-of-the art-produksjon som hadde satt den i bås med alt det andre,

«It’s the sickest feeling/What I’m now revealing/It’s like a civil war/in the middle of a dancefloor», synger Hukkelberg i «Catch Me If You Can», men resultatet er ikke så kaotisk som teksten antyder, bare andre takter og toner enn vi er vant til å høre i slike sammenhenger. Sangene er ikke enkle innholdsmessig heller, tekstene gir ofte en fremmedgjort følelse, fulle av eksistensielle tanker, aldri mer urolig enn i «Faith».

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Hanne Hukkelberg har hatt for vane å avslutte albumene sine med en sang på norsk. Men ikke denne gangen. Derimot kommer det en sang som er forbausende streit presentert til henne å være. Pianoballaden «Summer Shadows» er stor og atmosfærisk, handler om å være på stranda og føle kulden på en varm sommerdag, og viser at Hanne Hukkelberg tydeligvis kan lage akkurat den popmusikken hun vil. Som oftest velger hun å ta noen omveier rundt de letteste løsningene, med helt spesielle sanger som et resultat.

Les også: «Dette er et band som bør regnes med i brede kretser» (DA+)