Jo Nesbøs karriere tok en ny vending da han ga ut boka «Flaggermusmannen» i 1997. Mange har glemt at han årene før var en av Norges største popstjerner.

Han derre fra Di Derre

20 år er gått siden han fikk sitt store gjennombrudd som sanger og låtskriver, I dette intervjuet snakker Jo Nesbø om hvorfor han fortsetter å spille, selv om han gjør det tålelig bra som forfatter også.

Jo Nesbø er ute på en ny runde som sanger og gitarist. Det var jo dette vi trodde han var, han derre fra Di Derre, før han skrev romaner som tok ham til topps på internasjonale bestselgerlister, og ble et av Norges mest kjente navn i resten av verden. Og likevel insisterer han på å reise ut og spille, i store og små sammenhenger, som om ikke så mye mer hadde skjedd etter utgivelsen av «Jenter» for snart 20 år siden.

 

Ingen kompromisser

- Jeg spilte en liten akustisk konsert med noen venner på Herr Nilsen, og så kom det én bort etterpå og sa «jeg trodde ikke du var nødt til å drive med dette». Men selv om jeg selger bøker ville det være trist om jeg skulle holde opp å spille, sier Jo Nesbø.

Di Derre har nettopp gitt ut samlealbumet «Historien om et band», og den nye sangen «Syk» er i ferd med å etablere seg som en av de helt store sangene til Jo Nesbø. 21. desember spiller den nye utgaven av gruppa på Sentrum Scene, med Unni Wilhelmsen på gitar, i stedet for Knut Nesbø som døde i februar. Jo Nesbø har ingen planer om å trekke seg tilbake som artist.

- Da jeg spilte i Di Derre var jeg den eneste som nektet å si opp dagjobben, sier Nesbø, som den gangen også var finansanalytiker.

- Jeg er så glad i musikken, og om den skulle betalte husleia kunne jeg komme til å inngå kompromisser. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle være nødt til å inngå kompromisser. Og sånn er det blitt, sier han.

På sitt mest populære spilte Di Derre 180 konserter på et år. - Dette var en av grunnene til at jeg reiste til Australia og skrev den første boka om Harry Hole. For å få en pause fra alt det der, forteller han.

 

Ønsker applaus

Ei uke i fjor sommer kom alle de store riksavisene med den samme «nå tjener han enda mer enn før»-saken om Jo Nesbø. I lokalavisene der undertegnede ferierte var dette ikke nevnt. Der sto det derimot en liten annonse om konsert med Jo Nesbø og Lars Jones på Langedalsbua i Eikefjorden. Jeg tror vi kan anta at det ikke var noe han gjorde for pengene?

- Jeg synes det er moro. Det er som Øystein Paasche i DeLillos sa til meg en gang de var kommet hjem fra en turné, «det er rart å gå legge seg om kvelden uten å ha fått applaus». Jeg sitter der og skriver, hele dager er det dørgende stille, det kan være veldig introvert. Da er det godt å henge på seg gitar, sykle ned til et sted, spille litt med en kompis og få litt applaus. De siste årene har vi spilt i dette lille formatet. En kortreist duo, ingen lydsjekk, som bare sitter på barkrakker og spiller låter. Dette er noe jeg hadde gjort gratis. Men det bør kanskje ikke arrangørene få vite, ler Nesbø.

 

Begynte med Beatles

Jo Nesbø forteller at han vokste opp med musikksmaken til storebroren og faren. Broren hadde hver eneste Beatles-singel, faren likte amerikansk mainstream country fra Jim Reeves og Burl Ives. Så gikk han over til glam- og progrock, med Mott The Hoople, Jethro Tull og Emerson, Lake An Palmer, men også kunstrock som Bowie, Zappa, Sparks og Bonzo Dog Band. I studietiden kom den nye bølgen av amerikansk rock, med R.E.M., Green On Red, Rank and File og Dream Syndicate.

- Det er rart å tenke på at jeg har sittet på Cruise Cafe og hørt Townes Van Zandt, en meter fra ham, det var kanskje 50 mennesker der. For ham må det ha vært som da Dexter Gordon og alle jazzmusikerne kom til Europa på 60-tallet, fordi de ikke ble respektert høyt nok hjemme, forteller Nesbø. En av de viktigste musikalske opplevelsene hans kom i 1985.

- Jeg hørte Jokke på Renegat, på vei til Ullevi i Göteborg for å høre Springsteen. Jeg kom tilbake til Bergen der jeg bodde da, jeg hadde et band der, og det var fire navn som påvirket meg, Springsteen, Jokke, Imperiet og …. Alf Prøysen. Jokke var en øyeåpner for å begynne å skrive på norsk, selv om Alf Prøysen hadde vært der før. Det går ei linje fra Prøysen og Vidar Sandbeck, til Lillebjørn og Ole Paus, videre til The Aller Værste, og til «De fire store», mener Nesbø.

 

De fire store

«De fire store» er et senere etablert begrep som omfatter DumDum Boys, Raga Rockers, DeLillos og Jokke & Valentinerne. Jo Nesbø hadde i moderne tid en egen konsertforestilling om «De fire store». Selv om han selv, mens disse fortsatt var på høyden av sin karriere, solgte flere plater med Di Derre enn alle de fire andre til sammen. Det var et rimelig raust prosjekt?

- Men «De fire store» var viktigere! Di Derre var aldri.., vi så på oss selv som fyren bakerst på vindusrekka, som kom med små kommentarer mer enn å være premissleverandører. De var de første bandene som snakket til oss som intelligente mennesker på norsk. Senere har det kommet glimrende, flotte band som Vamp og Hellbillies, men de blir aldri de viktigste, fordi andre var der først.

- Det er veldig sjeldent å høre noen si at andre band var viktigere?

- Helt alvorlig, vi var fire kompiser fra Molde uten ambisjoner. Vi maste oss til spillejobber på Felix (bar på Solli plass, red, anm.). Jeg tror ikke vi fikk gratis øl engang. Vi hadde skrevet «90-mesterbakken» som ble brukt i et show på TV3, og så ringte Terje Engen fra Sonet, (plateselskapet som hadde Jokke, Raga og DeLillos, red.anm.). Vi satte oss ned og spurte oss selv om vi virkelig har lyst til å lage plate. Skulle ikke vi bare spille på Felix? Vi gikk inn i dette med sterkt tvil. Men når du skriver egne låter har du jo innerst inne lyst til at folk skal høre dem.

- Vi hadde allerede steder der vi kunne fylle studentklubbene, i Bergen og Molde og Sogndal, men at vi ikke hadde gitt ut plate var nesten en del av greia vår. Et poporkester som en slags demokratisk greie, som med punken, gutta står der og spiller, men alle i salen tenker at de like godt kunne stått der selv. Til å begynne med hadde vi stort sett et mannlig publikum, gutter med data valgfag og høy gjennomsnittlig seksuell debutalder. Som brått endret seg med den andre plata vår, da kom jentene.

Denne andre plata var «Jenter & Sånn», som solgte rundt 200.000 eksemplar i 1994, og ble en av de helt store suksessene i norsk grammofonhistorie.

 

Skriften på ruta

Mange av de sterkeste sangene til «De fire store» har båret preg av indre personlige opprør. Slik har vel «De fire store» mer til felles med Harry Hole enn Jo Nesbø?

- Det tror jeg definitivt. Harry har til min store skuffelse aldri blitt noen fan av Di Derre. Men han har gått med t-skjorte med Jokke på. Jeg er ikke som Jokke som har skrevet livet mitt i sangene, eller som Lars Lillo-Stenberg i «Hjernen er alene». Jeg bruker en 3. person som 1. person i tekstene. Sangene mine bygger på skillingsvisetradisjonen. Å gjøre som Alf Prøysen, bruke tre vers og refreng-formatet til å forsøke å fortelle en historie med klassisk treakters dramaturgi. Jokke skrev hardt og brutalt ærlig om seg selv, mens jeg hadde vokst opp i Molde. Sangene mine handlet om den unge mannen som lengtet etter kjærligheten.

Jo Nesbø har skrevet inn en «Grevling i taket» i «Politi», den foreløpig siste Harry Hole-historien, og liker å leke litt med musikkreferanser i bøkene sine.

- Det er en liten referanse til Di Derre også den boka, innrømmer Nesbø, og snakker om han som skriver på ruta på trikken, på samme måten som han i «Jenter»: «Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni/Og hun smilte bak ruten til vinter’n var forbi/Jeg skrev i rutens morgendugg «Jeg tror jeg elsker deg»/Men våren kom og isen gikk og hun seilte sin vei».

Da de ble kontaktet av Universal om å gi ut et nytt samlealbum, visste ikke plateselskapet at Knut Nesbø var syk.

- Han mente at det var klart at vi skulle gi den ut, og så hadde vi den kjøkkenkonserten som han var veldig fornøyd med, det er noen gode gitarsoloer der, sier Nesbø, om filmen fra gruppas samspill rundt spisebordet, som følger med albumet på DVD.

- Da vi skulle spille videre måtte vi tenke over hvem som skulle erstatte ham. Og vi måtte komme opp med noe helt annet.

Den nye gitaristen ble Unni Wilhelmsen, som fikk jobben under en «hemmelig» audition under lanseringsfesten til «Politi». Di Derre er allerede satt opp på festivalen Over Oslo på Grefsenkollen neste år. Nesbø forteller at gruppa kommer til å spille en lang, ordentlig sommerturné i motsetning til de siste årene.

 

Kred eller integritet

- Før om årene spilte vi akkurat mange nok gigger til at vi låt bra på de to siste, men nok til at vi forlot hverandre som venner. Og det måtte være korte reiser, og kule, grovt overbetalte jobber. Igjen ler Jo Nesbø. Vi aner at han ville gjort det gratis. Hvordan ser han på framtida til Di Derre, midt oppe i alle bøker og filmer og alt det andre som skjer rundt ham selv?

- Det morsomme er, selv om jeg skulle mene at Di Derre ikke er så viktige, så er det ikke jeg som bestemmer det. Jeg kan synes at sangene var bagateller, men det er publikum som gjør låtene viktige, ikke låtskriveren. Når det kommer en fyr og viser fram tatoveringen med «Håp», så har sangene betydd noe for andre. Jeg observerer at sangene har overlevd, uten at vi har gjort noe for det. Folk har gjort dem til sine. Og så er bandet blitt bedre og bedre. Knut hvilte seg i form som gitarist. Dette er band som har satt seg.

Det er morsommere å spille nå enn det var da det var på sitt mest hysteriske, synes Jo Nesbø, og legger til: - Broren min sa det best en kveld vi diskuterte om Cliff Richard var en mann med integritet. Da sa han: «kred er noe folk gir deg, og kan ta fra deg igjen. Integritet er noe du har, og hvis du har den, er det ingen som kan ta den fra deg». Di Derre har alltid hatt integritet, sier Jo Nesbø.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

 

Delte ut priser

Harry Hole-stiftelsen utnevnte i går Walther Jarwson til «Årets ålreite fyr» og skolegang for jenter i India fikk en halv million.

Harry Hole-stiftelsen ble etablert i 2008 og finansieres av at Jo Nesbø overfører alle rettigheter og inntekter fra romanen «Hodejegerne» til stiftelsen. Romanen er ifølge Aschehoug forlag solgt i 33 land, og det har også vært laget en film av den.

Stiftelsen gir årlig en pris til tiltak som bedrer barns lese- og skriveferdigheter, særlig i utviklingsland. I år, som i 2009, er det Naandi Foundation som mottok prisen på 500.000 kroner til sitt prosjekt Nanhi Kali i India, som gir skolegang til over 80.000 jenter. Jentene som deltar i prosjektet er garantert mulighet til 10 års skolegang.

Prisen «Årets ålreite fyr» gikk til Walther Jarwson som driver Omsorgskafeen i Trondheim, som blant annet tilbyr matservering til vanskeligstilte.