Nye takter

Halve livet med Razika

Etter fire album og mange år på veien er Razika klare for avskjedskonsertene. Før de tar farvel har de en beskjed til Erna Solberg.

– Hvis det var fordi vi var gravide, hadde det vært veldig teit, sier Marie Amdam.

– Det der har vi snakket om. Det er ingen god grunn i seg selv. Vi synes det er så mange kvinner som gir opp å være utøvende musikere, eller fortsette å produsere kunst når de får barn. Når menn får barn, lar de det være hjemme – da gjerne med en mor – mens de selv er på turné. Men å få barn hadde ikke vært god nok grunn til å slutte hos oss. Det er lett for meg å si nå, kanskje, sier Embla Karidotter.

– Så det kommer ikke noe svar på Ernas oppfordring om å føde flere unger i form av noen låt fra dere?

– Nei, dessverre. Men det er et så forferdelig utsagn. Jeg kan være enig i at gjennomsnittsalderen for jenter når de får barn er merkelig høy. Men oppfordrer man oss til å føde barn tidligere kan man ikke føre en politikk som gjør det umulig.

Les Geir Rakvaag i Volum 11: Når Norgs fremste artistbyrå starter plateselskap, er det grunn til å følge godt med

Tørkeperiode

Selv om det ikke er slutt for Erna, er det for alvor slutt for Razika. Det har levd i hele 13 år, det vil si halvparten av samtlige av bandmedlemmenes levetid. Det har vært mange konserter, og på merittlista har de produsert fire album. Det siste og aktuelle «Sånn kjennes verden ut» kom etterlengtet etter tre år, på tampen av fjoråret. At ting har gått litt seigt, er en av flere grunner til at kvartetten nå sier takk for seg:

– Vi merka det da vi begynte å lage denne fjerde plata. Vi hadde turnert lenge og vært litt slitne, og kjente vi hadde mistet gnisten. Vi hadde ikke noe kreativt overskudd. Det å skrive satt langt inne. Og så er det digg å ikke måtte dra på turné hver helg, sier Marie Amdam.

De har også holdt på lenge. Fikk seg manager da de var 17 år, og ga ut debutalbumet «Program 91» samme året de fylte 20, i 2011.

– Og i arbeidet med det siste albumet hadde vi ingen nye sanger. Det var tørkeperiode, sier Amdam.

– Vi spilte hele tiden. Det gjorde at da du kom hjem på søndag så var det siste du ville gjøre, å gå i øvingslokalet på mandagen igjen.

Samme oppskrift

De kjente på presset om at de måtte gi ut ny plate snart.

– Også for at vi skulle synes det var gøy å fortsette. Jeg tror vår utfordring hele tiden har vært at vi er fire personer som har vært avhengige av å være kreative samtidig, og det i seg selv er krevende. Det er en veldig flytende ting å forholde seg til, sier Amdam.

– Jeg tror at vi rett og slett ikke har lyst til å presse ut noe som ikke faller naturlig for oss. Det er ikke trist, tror jeg. Det føles nesten litt deilig. For vi ha hatt det presset over oss kontinuerlig: «Nå må du huske å jobbe med platen!».

– Det presset har også ført til at det har vært sykt mye frustrasjon på øving, og en del ladet stemning, sier Karidotter.

– Vi ble småsinte på hverandre: «Det der kunne like gjerne kommet med på den forrige plata». «Men lag noe bedre du da!». Vi var veldig stressa.

Saken fortsetter under bildet.

Nye takter 2010: «Razika er fire 18-årige jenter fra Bergen, som skal spille på Bylarm». FOTO: THERESE ALICE SANNE

Nye takter 2010: «Razika er fire 18-årige jenter fra Bergen, som skal spille på Bylarm». Foto: Therese Alice Sanne

Platelagepress

En grunn til mer frustrasjon, var de også i èn uke i studio med produsent Gordon Raphael, mest kjent for arbeidet med The Strokes, og spilte inn tre låter. Det gikk i vasken, for å si det enkelt.

– Alle innspillingene ble veldig dårlige. Vi gikk blindt i stjernefella der. Etter det var vi enda mer desillusjonerte, og tenkte bare på at vi må finne på noe nytt, forteller Amdam.

De måtte rett og slett se seg om og tenke annerledes. Sakte, men sikkert kom det også nye ideer til dem som til slutt skulle pryde «Sånn kjennes verden ut», som å gjøre uttrykket mer synthbasert fikk de blant annet i denne låtskriverprosessen – til varm respons fra det norske kritikerkorpset.

– Det med synth løser vi live ved at jeg spiller det i tillegg til gitar, sier Amdam.

De fire jentene kjente at prosessen bak arbeidet bar lite preg av kreativitet eller overskudd.

– Vi begynte å bli usikre på om vi overhodet har noe mer vi kan tilby Razika-universet. Det er på en måte litt satt. Vi tenkte på hvordan en femte plate skulle bli, og kjente litt frykt for at den ikke vil bli det helt store. Derfor er det bedre å gi seg nå, mens man er litt på topp, mener Amdam.

Les anmeldelse: Et imponerende nytt Razika  (Dagsavisen+)

Identitet

– Men det har gått bra med oss, vi er fornøyde med det. Vi legger det dødt nå, og ser om noe endrer seg om noen års tid. Uansett om vi jobber med Razika eller ikke, så føler vi oss alltid som det bandet. For oss er det en viktig identitet vi har, og det er vanskelig å bryte ut av det, vi er alltid Razika, uansett, sier Maria Råkil.

Selv om bandet ikke pensjoneres før hele året er omme, innrømmer Karidotter at det er veldig trist også. Frem til nylig har hun levd litt i fornektelse av det som er i ferd med å skje.

– Det er rart når folk spør «hva skal du nå da?» Jeg vet da faen jeg, vel! Selv om bandet ikke har vært hovedinntekten min, har det vært der hovedengasjementet mitt er. Jeg savner det allerede, og har furtet og blitt lei meg da det gikk opp for meg fordi jeg leste det i avisen: «Herregud, det skjer faktisk nå».

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her.

Ingen allsang på grensen

– Hva er dere mest stolte over å ha oppnådd som band?

– Jeg tror det vi er mest stolte av er at vi har flyttet musikkbransjen litt framover, for det har faktisk ikke vært et rent norsk band med bare kvinner eller jenter i vår samtid som har hatt så stor påvirkningskraft. Og det ser vi også, at mange jenter har oss som forbilder og har starta band på grunn av oss, sier Amdam.

– De ser at man kan være fire jenter som spiller sammen, og som spiller på store konsertarenaer som Øya og Rockefeller, og som samtidig kan være et kult band med definisjonsmakt. Også har vi vært en vennegjeng som gjennom tretten-fjorten år bare har gjort det vi har hatt lyst til å gjøre, og følt oss veldig frie til å gjøre alt på våre premisser. Vi kunne gjort kommersielle stunt, som å være med på harry ting som «Allsang på grensen» for å nå ut til den brede massen. Men det er ting vi ikke vil gjøre. Vi har vært opptatt av at vi skal fortelle det vi forteller, og ikke være med på absolutt alt, sier hun.

– Vi har nådd de målene vi satt oss, og vi er veldig stolte av hva Razika har blitt – politisk så vel som musikalsk, synes Karidotter.

– Kanskje vi starter et politisk parti neste gang. Stem på Razika, avslutter hun.

Razika er på «Lindmo» på NRK1 og spiller på Rockefeller i Oslo i kveld, og Maskinhallen i Stavanger 26. januar.

Mer fra Dagsavisen