Nye takter

Hal Willner hyller Marc Bolan

Den amerikanske mesterprodusenten Hal Willner rakk å gjøre ferdig en siste pophistorisk hyllest før han døde av koronakomplikasjoner i vår: Marc Bolans sanger framført av en rekke gamle og unge beundrere.

Dagsavisen anmelder

Med gruppa T. Rex ble Marc Bolan en av det tidlige 70-tallets aller største popstjerner. Av mange huskes han dessverre bare for noen få hitlåter i dag, men likevel etterlot han seg en lang rekke sanger som fortjener å bli hørt om og om igjen. Så lite påaktet er Bolans karriere at strømmetjenestene ikke skiller mellom den tidlig elskelige hippieinkarnasjonen Tyrannosaurus Rex og det påfølgende glamrockfenomenet T. Rex. For eventuelle yngre lesere kan vi legge til at det bare er få uker igjen til vi feirer 50-årsjubileet for singelen «Ride A White Swan», som markerte Bolans omstilling fra kulthelt til superstjerne.

Diverse artister:,KUL Anm Musikk B:«Angelheaded Hipster – The Songs of Marc Bolan & T. Rex – A Hal Willner Production»
KUL Anm Musikk C:BMG

Diverse artister:,KUL Anm Musikk B:«Angelheaded Hipster – The Songs of Marc Bolan & T. Rex – A Hal Willner Production» KUL Anm Musikk C:BMG

Dette har vært Hal Willners metode: Å hente fram sentrale navn fra musikkhistorien, slett ikke ukjente, men sånne som mange egentlig har hørt mer om enn av. La andre artister framføre sangene deres. Gi musikkinteresserte et innblikk i musikk de kanskje ikke visste om, og gjerne arrangere originalene helt annerledes enn man har vært vant til å høre dem. På denne måten står Willner igjen som et eksentrisk geni.

Marc Bolan, med flosshatten som bare kunne dekke litt av hårprakten som var Bolans aller mest karakteristiske kjennetegn. Foto: Gloria Stavers/BMG

Marc Bolan, med flosshatten som bare kunne dekke litt av hårprakten som var Bolans aller mest karakteristiske kjennetegn. Foto: Gloria Stavers/BMG

Til å begynne med var det den italienske filmkomponisten Nino Rota som ble trukket fram i lyset, i 1981, på albumet «Amacord Nino Rota». Med en rekke fremragende jazzmusikere, men også Debbie Harry som vokalist i «La Dolce Vita Suite». «That’s The Way I Feel Now» i 1984 hadde musikk av jazzpianisten Thelonious Monk, igjen med sentrale jazzmusikere, men også Donald Fagen, Dr. John og Peter Frampton. Det ble mer foredlet jazz på «Weird Nightmare Meditations On Mingus» i 1992, med tittelsangen framført av Elvis Costello.

Første gangen Hal Willner fikk større oppmerksomhet var med albumet «Lost In The Stars» i 1985, med musikk av komponisten Kurt Weill, framført av Lou Reed, Sting, Tom Waits, Marianne Faithfull og mange andre. Dette prosjektet ble oppdatert for en TV-konsert ti år etter, nå også med PJ Harvey i «The Ballad of The Soldier’s Wife». Faithfull og Willner lagde senere et helt album med Weill-sanger på «Seven Deadly Sins».

Les også: Usannsynlig popstjerne

«Stay Awake Disney» i 1988 hadde en herlig blanding av sanger fra Walt Disneys klassiske filmer, framført av en usannsynlig blanding av artister. Willner forsto hvor ubrukelige musikalske skillelinjer er, lot rølpete rockere dele plate med sofistikerte jazzmusikere, med et svært sjarmerende resultat. Her kan vi høre Suzanne Vega som Mary Poppins, Los Lobos som Kong Louie fra Jungelboken, Ringo Starr som feen i Pinocchio, Sinéad O’Connor som Snøhvit og Tom Waits som De sju små dverger.

I 2005 kom «I’m Your Man», sanger laget til en dokumentarfilm om Leonard Cohen, Cohen selv sang med U2, her var Nick Cave, Anthony, og store deler av familiene Wainwright/McGarrigle. Martha Wainwright lagde et album med Edith Piaf-sanger produsert av Willner litt senere.

Nick Cave står for et av høydepunktene på den nye hyllesten til Marc Bolan med sin versjon av «Cosmic Dancer».
Foto: Laurent Gillieron/ AP/NTB Scanpix

Nick Cave står for et av høydepunktene på den nye hyllesten til Marc Bolan med sin versjon av «Cosmic Dancer». Foto: Laurent Gillieron/ AP/NTB Scanpix

En personlig favoritt i Hal Willners store produksjon er albumet «Rogue’s Gallery» fra 2006, med ramsalte gamle sjømannssanger. Utrolig nok en del av «Pirates Of The Carribean»-lanseringen på grunn av den entusiastiske medvirkningen til Johnny Depp og regissøren Gore Verbinski. Bryan Ferry og Anthony sang «Lowlands Low» sammen, her var Bono, Nick Cave og Lou Reed enda en gang, og veldig mye annet fint folk. Denne ble etterfulgt av «Son Of Rogues Gallery – Pirate Ballads, Sea Songs And Chanteys» i 2013. Når Tom Waits og Keith Richards sang den gamle sjømannsvisa «Shenandoah» sammen kunne de godt få oss til å tro at vi var med på et høydepunkt i musikkhistorien. Andre sangere var Patti Smith, Michael Stipe, Todd Rundgren og Iggy Pop, men som vi skrev da plata kom ut – et av Willners store fortrinn er at han gjorde bidragene fra de mange mindre kjente sangerne til like store begivenheter som de fra de mest feirede artistene.

Les også: Fantastiske elektriske fantasier

Noen kommer til å stusse over at Marc Bolan passer inn i Hal Willners bilde av kredible gamle helter som fortjener ny oppmerksomhet. Bolan var i noen år den største popstjerna man kunne tenke seg. Den ene hiten avløste den andre. Han døde i en trafikkulykke i 1977, bare 29 år gammel, og har siden først og fremst blitt assosiert med 70-tallets glitter og stas. Først i høst vil han få sin plass i den amerikanske Rock And Roll Hall of Fame. Kravet til ansiennitet der er 25 år, men det er altså 50 år siden Bolan etablerte seg som en alle tiders pophelt. En forklaring på denne forsinkelsen er at Bolan aldri ble en folkehelt i USA, men på denne hyllesten er det først og fremst amerikanske artister som stiller opp.

Hal Willner har fortalt at han fikk en stor forkjærlighet for sangene til Bolan, men ble skuffet over hvor lite anerkjent han var som komponist, og derfor ville vise ham fram med sin egen velkjente metode, med sitt typiske utvalg av artister fra helt forskjellige bakgrunn, samlet sammen på ett sted. Albumet «Angelheaded Hipster» begynner med Kesha som synger «Children Of The Revolution» ganske streit, men fort kommer vi til høydepunkter som «Life’s A Gas» med Lucinda Williams og «Dawn Storm» med sangeren som kaller seg Børns. Sistnevnte nok et eksempel på hvordan Willner henter fram mer alternative navn i produksjonene sine, og får dem til skinne like sterkt som stjernene. Her er Father John Misty, Todd Rundgren og Marc Almond, gjenhør med Victoria Williams, Maria McKee og veldig mye annet fint.

De aller største stjernene på dette albumet er U2 i «Get It On», med Bolans gamle venn Elton John på piano - på samme måte som han hjalp til da T. Rex spilte den samme sangen på TV-showet «Top Of The Pops» i 1971. Den nye versjonen er imidlertid ikke med på strømmetjenestenes versjon av albumet. Et annet morsomt ekko av fortida er «Metal Guru» framført av tyske Nena, hun med de 99 luftballongene.

Les også: Nick Cave: Et rekviem for de døde

En sang rager over de andre her: Nick Caves «Cosmic Dancer». Dette var ikke et av Bolans mest kjente glansnummer, før den dukket opp i den nydelige åpningsscenen i filmen «Billy Elliott», med nåla som senket seg ned mot vinylplata («Electric Warrior»), begravde seg i rillene, mens den lille gutten begynte å hoppe opp og ned av glede. Cave sang denne i mange av sine «Conversations»-show i fjor, som en følelsesmessig utladning på intense kvelder, ofte introdusert som «kanskje min aller største favorittsang». Her gjør han det altså igjen.

Cave har også kommet med noen velvalgte ord om Hal Willner i forbindelse med denne utgivelsen: «Det går ikke an å overdrive effekten Hals død vil ha på kollektivet som sirklet rundt ham, esoteriske artister som han sanket sammen for å delta i hans usammenhengende usannsynlige opplegg, alltid med en blanding av genialitet, forundring og kaos.» Vi lar det bli siste ord i denne sammenhengen.