5
Band of Gold
«Where’s The Magic»
Jansen
Det var lov å bli litt overrasket da Band Of Gold vant Nordic Music Prize for det selvtitulerte debutalbumet fra 2015, i konkurranse med bl.a. Bjørks «Vulnicura». Gruppa framfører en godt utprøvd formel for poprock, med lette nostalgiske trekk. De står ikke i spissen for å ta popmusikken et nytt skritt inn i framtida, og albumet var ikke et sånt utspill som ropte om oppmerksomhet. Ikke den mest opplagte priskandidaten, med andre ord. Selv om det var mer enn fint nok skal vi også innrømme at det ikke nådde helt opp til anmeldelse her i avisen den uka det kom ut.
Det nye albumet har derimot det lille, store ekstra.
Band Of Gold er sanger og tekstforfatter Nina Elisabeth Mortvedt, og bassist, gitarist, tangentspiller og produsent Nikolai Hængsle – før også kjent som Eilertsen. Sistnevnte har gått inn og ut av Bigbang i årenes løp, men han har også spilt i The National Bank, og Elephant9 (som kom med et briljant nytt album for bare fire uker siden). Han har også vært studiobassist for en veldig lang rekke andre artister. Her er han herre i eget band. Låten de to komponerer sammen avslører stor popteft, med nok pussige påfunn til at låtene får et ekstra pluss.
Det andre albumet til Band of Gold begynner med den sju minutter lange «Bring Back», som først høres ut som en søkende popmeditasjon, men som de siste minuttene bryter ut i et forrykende rytmeinferno, der trommeslageren Olaf Olsen får slå seg løs. Det er en sånn låt som med en gang poengterer at Band Of Gold ikke er et helt alminnelig popband likevel.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Etter denne sjokkåpningen (vel, nesten) har de fortsatt god tid til å komme tilbake til Fleetwood Mac-fascinasjonen. Vi hører den fort i «I Wanna Dance With You Again», senere både i «Into The Void» og tittelåten «Where’s The Magic». De har vel selv uttalt at de synes sammenligningen er mer et kompliment enn en beskyldning om at de gjør noe galt. Det meste er jo riktig på denne innspillingen. På «Into The Void» har Reine Fiske lagt på en fuzzbass som forstyrrer den solfylte 70-tallsstemningen, og legger en ekstra dimensjon til sangen. I «Where’s The Magic» spiller Kjetil Møster litt saksofon, som setter en ekstra spiss på sporet. Albumet har mange sånne fine detaljer som gjør seg godt i lydbildet.
Avslutningen «Look At Me» er en versjon av en sang av den amerikanske mykrockgruppa Bread. Jeg kommer fra ei tid da man aldri skulle tro at sånt ble lovlig, men det skulle bare mangle. Band Of Gold høres først og fremst ut som ei gruppe for god og bærekraftig musikksmak. «Where’s The Magic» heter altså albumet, og magien er her og nå.
Spiller bl.a. på Tou Scene i Stavanger 5. april, Røverstaden i Oslo 7. april.