Nye takter

Groruddalens trompet

Jan Bøhlers album «Enkel type» lever opp til tittelen – uten at det er noe galt i dét. Det rare er at det høres ut som ei 40 år gammel barneplate.

Dagsavisen anmelder

3

Jan Bøhler

«Enkel type»

Grappa

Jan Bøhler er stortingsrepresentant for Oslo, nærmere bestemt for østkanten av byen. Bøhler lager også sanger og videoer etter beste evne, til stor fornøyelse for satirikere. Det er lett å gjøre narr av Jan Bøhler og hans utrettelige anmodninger om oppreisning for østkanten. Det er likevel en underlig, nesten barnslig entusiasme å spore her, som aldri er helt å forakte i sang og musikk. Dessverre er veien fra det ganske enkelt geniale til det helt banale ofte kort.

###

Bøhler kommer til oss med hele sin verden i åpningslåten, tittelsangen «Enkel type»: «Hallo Tsjallabais! Her kan jeg gå med samma sveis», er de første linjene han synger. «Jeg er bare en enkel type/Ålebings, ikke akkurat den dype», innrømmer han, og gjør sitt beste for å leve opp til sitt eget rykte – i alle fall ryktet som popsanger.

Sangene til Jan Bøhler skal ha en instrumentell funksjon. Ikke å forveksle med instrumental, men de er altså ment å gjøre nytte for seg i samfunnet. Det er nok andre artister som gjør denne jobben bedre i musikklivet, uten å være like konkrete. Bøhlers utspill blir for det meste kuriositeter. Det er uklart hvem han henvender seg til. Tekstene er litt barneplate-aktige, de er velment pedagogisk 80-talls i uttrykket, sånne som ikke fikk det store gjennomslaget i målgruppa. Litt «Halvsju», med pussige rim og rare musikkvideoer. Sangen «Innmari vårs» hedrer det lokale språket, «vikke, hakke, måkke, trukke, skakke, bøkke, kanskje» synger han, og siden det går i en lett reggaeetakt er det fort gjort å tenke på Trond Viggo Torgersens «vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke» fra «Slapp reggae».

Jeg vet ikke hvor langt Jan Bøhler kan håpe å nå med alle disse gode hensiktene. Verst er «Bare glem det», fjorårets utspill der sangeren tok avstand fra gangsterrappen. Uansett hvor mye man sympatiserer med innholdet, så er lyden av låten sånn at den nesten oppfordrer til å være slem og hevne seg på samfunnet.

Noen sanger høres ut som de er laget for voksne. «Sommerbildene våre» er fin, og treningssangen «Ta i, ta i». At den siste neppe kommer til å slå an på fitnessentrene taler til dens fordel. Her er også den følelsesladede «No vi kunne gjort», om de tunge tankene etter en ikke nærmere definert dramatisk hendelse. Her er en kniv, sorg, et stille minutt, med en antydningens kunst som de andre sangene ikke nyter godt av.

Les også: Oslo-politikere reagerer på en rekke voldshendelser

For å bruke et gammeldags begrep som passer til det gammeldagse uttrykket, så er det litt heimstadlære over albumet til Jan Bøhler. Sangene er ikke sånne som får lokale tema til å bli universale. Men den som heter «Groruddalen» er den musikalsk sett beste poplåten på albumet, og burde kunne få status som et anthem i nærområdene. «Groruddalen kommer ut av dvalen/Groruddalen er den nye gralen/Groruddalen tar kongepokalen/Groruddalen gjør meg vill og galen». Disse linjene får stå som et godt eksempel både på formen og innholdet i sangene til Jan Bøhler. Han heier på både Grorud og Vålerenga, og vi får for deres og Bøhlers skyld håpe at de ikke møtes i samme divisjon allerede neste år.