Nye takter

Grime, lyden av det unge England

Et knippe unge britiske artister med tilhørighet i arbeiderklassen har større gjennomslagskraft enn tradisjonelle medier. Navn som Stormzy og Skepta er barn av Brexit-generasjonen.

Bilde 1 av 2

«Yo Theresa May, hvor er pengene til Grenfell? Eller trodde du vi hadde glemt Grenfell?»

2018 var det året en britisk rapper kapret hele Brit Awards, ved å stikke av med prisen for både årets mannlige artist og årets britiske album. Men det var beskjeden Stormzy ga til statsministeren fra scenen som vi husker best. Om manglende politisk ansvar ovenfor den massive kommunalblokka Grenfell Tower i London, der den skjebnesvangre brannen sørget for at 71 personer mistet livet og 256 personer ble hjemløse. I dag, litt over et år senere, har Theresa May gått av. I tårer. Over et mislykka Brexit-utfall. Samtidig kan man lese om at 22-åringen Stormzy har tent gnister i en ny generasjon av britiske rappere med sin «neo-grime»-flow og en progressiv holdning til kommersielle musikkuttrykk og -bransje. «Vi lever i et land der Stormzy har mer påvirkningskraft enn Daily Mail», har rapperen, aktivisten og forfatteren Akala uttalt til avisen The Independent.

Men Stormzy er ikke alene. Skepta – også kalt «kongen av grime» – ga ut sitt kompromissløse album «Konnichiwa» i 2016. Året etter nådde for første gang et grimealbum nummer én på Storbritannias albumliste, nettopp Stormzys «Gang Signs & Prayer». Tall fra det britiske British Phonographic Industry (BPI) viste i 2017 at salget på grime-musikk hadde økt over 100 prosent, og det spredte seg til resten av verden. Plutselig hadde Drake – som fylte Telenor Arena på sitt besøk i Norge – blitt signert på Skeptas plateselskap Boy Better Know. Den forholdsvis unge sjangeren som oppsto rundt slutten av 90-tallet, hadde «smashet» seg inn i mainstreamen.

«Grime» som sjanger beskrives gjerne som et aggressivt, usammensatt lydbilde, med dyp bass og høyt tempo, gjerne oppe i 140 BPM («beats per minute») med røtter i garage, dancehall, drum’n’Bass og hiphop. Journalist og forfatter av boka «Inner City Pressure: The story of grime», Dan Hancox, definerer det som «bygget opp av beats som er for merkelige og uregelmessige å danse til, rapping som går for fort til å høres tydelig på radio, tekster fulle av slang og banning, og låter som ikke egentlig er styrt mot refrenger, fremført av artister som ikke er villige til å ville være med på musikkbransje-spillet». Med andre ord er det interessant i seg selv at den litt utilgjengelige sjangeren ble allemannseie.

Nå i mai slapp Skepta oppfølgeralbumet «Ignorance Is Bliss». Samme fredag slapp også P Money, eller Paris Moore-Williams som han egentlig heter, sitt album «Money Over Everyone 3». Nykommeren Slowthai kom med sitt debutalbum «Nothing Great About Britain». Den serverer en nådeløs meny av røff oppvekstskildring under trange kår i Northampton, en hyllest til hans egen mor som fikk ham som 16-åring blanda med hard samfunnskritikk og saftige stikk til Brexit – deriblant singelen «Inglorious» med Skepta selv på laget. Ikke lenge etter havna albumet på lista til både The Guardian og Billboard over årets hittil beste albumutgivelser. Og Stormzy? Han slapp nylig «Vossi Bop», med den etter hvert kjente tekstlinja «Fuck the Government and fuck Boris». Sistnevnte er altså Boris Johnson. Foruten det har Stormzy gjort intervju med sin venn, Ed Sheeran, og det er få ting som er mer «mainstream» enn Ed Sheeran.

Tematikken, estetikken og sosialrealismen som grimen representerer i kraft av å skildre arbeiderklassehistorier og arbeiderklassekultur, synes å bli mer politisert i møte med det som nå skjer i hjemlandet. Ikke på tross av, men kanskje på grunn av at sjangeren har vokst seg stor. Den makta er noe artistene selv var bevisste på allerede ved forrige valg i 2017, da grime-artister fikk flere unge til å gå til stemmeurnene. Under Jeremy Corbyn oppnådde Labour-partiet (det engelske arbeiderpartiet) faktisk sin største stemmeøkning siden Clement Attlee i 1945, og 60 prosent av stemmene var fra unge voksne i alderen 18–24. Beviselig har ikke det politiske engasjementet gitt seg, selv om en artist som Skepta ikke er så opptatt av å være politisk – selv om han nettopp blir politisk de gangene han snakker om rasisme. Det er noe i den rene kraften i uttrykket som grime og rap besetter – gjennom eksplisitte verselinjer som er aggressive i all sin prakt, estetikk og tone, som treffer den gjengse unge brite og europeer. Og australier. Og amerikaner.

Sosialrealismen i grime-musikken appellerer trolig mer til folk i et land der en ganske stor andel lever under harde kår, knebla av et hardt arbeidsmarked, og hvor befolkningen er polarisert av Brexit og store klasseskiller. Da er det forståelig at munnrappe sinnatryner fra samme økonomiske klasse som en stor andel av folket selv, som klager og er direkte, gir gjenklang. I hvert fall når det handler om å jobbe så mye at du stresser fra ett til tre på morgenen, som P Money – som også klager over at kids i dag ikke skjønner hva det innebærer å spare penger i to uker for å ha råd til å kjøpe det ene albumet du har ønska deg. Samtidig er glorifiseringen av vold og gjengmentalitet fraværende hos både han og Slowthai. Dessuten drikker han smoothies i stedet for alkohol, for han gidder ikke leke kul lenger. Det er forresten ganske mye humor og ironi også. Frekkhetens nådegave og verbal presisjon er å regne som et sjangertrekk.

Det å være autentisk handler også om et ekstra lag av retorisk overbevisningskraft som snakker rett til magen. I et nylig intervju med Ken Loach i Cannes fortalte han om å se etter ulike trekk ved folk i casting-prosessen, og spesielt etter en type «hud-tekstur» som røper at vedkommende har levd på arbeiderklasse-«diett» i alle år – det er jo arbeiderklassen han skildrer. Det er det samme som skinner gjennom når folk innen grime og rap forteller sin egen historie. Autentisiteten kommer til syne i språket, formen, teksturen i stemmen og i estetikken. Det er mer skitten og kommer nedenfra. Tror vi på historien fra en forteller, en rapper, er også budskapet i neste instans mer overbevisende politisk fordi vi skjønner hvor klagingen og raseriet kommer fra. Det personlige har blitt politisk. Sosialrealismen blir politisert. Og i sin form, flow og tone får det god slagkraft. Selvsagt speiler kulturen samfunnet, og arbeiderklasse-sosialrealismen som serveres i grime og rap i dag er ikke spesielt nytt i seg selv. Men det er ikke alltid å forvente at kulturens speiling eller kritikk av samfunnet snappes opp av media og blir kommentert. Det er først når bevegelser blir mektige nok, at man må gi det oppmerksomhet. Plutselig er det de som har levd på utsiden av samfunnet, som tidligere var ignorert og diskriminert av politi, politikere og av mainstreamen, som øynene nå rettes mot. Tidspunktet er treffende og relevant: Parallelt med at Brexit-krisa ser ut til å toppe seg selv, og «alt-rightere» og nynazister blir dynka i milkshake, har grime og grime-inspirert britisk rap aldri vært mer spennende og politisk treffende enn akkurat nå. Som en av produsentene til Slowthai uttalte i et intervju med The New York Times: «Det er to ting man trenger når regjeringen ikke jobber for folkets beste: Revolusjonær politikk og revolusjonær musikk».

Mer fra Dagsavisen