Nye takter

Gode, gamle Paul

Paul McCartney kommer alltid til å stå i skyggen av verdens største fortid. La ikke skyggen stå i veien for å sette pris på at han fortsatt gleder seg over å lage nye sanger. Mange nye.

Dagsavisen anmelder

4

Paul McCartney

«Egypt Station»

Columbia

###

Nøyaktig 50 år etter «Hey Jude» har Paul McCartney fortsatt tro på sang og musikk. Og så god tro på seg selv at han gir ut et dobbeltalbum (på vinyl i alle fall), som får oss til å huske at det øyeblikkelig er 50 år siden «The White Album» også. Det nye albumet har mer felles med den gamle singelen enn den gamle LPen. Med Paul McCartney som trygg og god formidler av for det meste enkle, godmodige sanger, uten radikale nye påfunn. Men «Egypt Station» blir et for langt album, som med strammere redigering kunne vært riktig bra.

Opptakten til utgivelsen av det nye albumet har vært full av nostalgi – først og fremst Maccas opptreden i TV-serien «Carpool Karaoke», der han kjørte rundt i Liverpool med programleder James Corden mens de gaulet ut gamle hitlåter, besøkte barndomshjemmet, og endte på en pub der de tilfeldig besøkende ikke visste hvordan de skulle styre seg mens McCartney valset opp med «A Hard Day’s Night», «Ob-la-di Ob-la-da», «Love Me Do» – og den ikke fullt så opphissende nye «Come On To Me».

Les også: Waters til frontalangrep mot Israel og USA (DA+)

«Come On To Me» poengterer hele problemstillingen: En helt grei ny sang, som både rocker godt nok og inviterer til allsang, men som aldri kommer til å nå opp til fortidens slagere. Paul McCartney holder på som han pleier. «Egypt Station» gir nesten en følelse av den slentrende sjarmen fra det første «McCartney»-albumet, der han ble beskyldt for å være fullstendig irrelevant for samtiden, der han satt og sullet for seg selv. Den nye albumet er også for det meste lette, koselige sanger i umiskjennelig stil. Produsert av Greg Kurstin, popgigantenes foretrukne mann for tida, etter sitt arbeid for Adele og Foo Fighters. Han har ikke gjort noen forsøk på å kludre med mccartneyismen. Lyden er likevel ofte på kanten til det pompøse, men bikker ikke over før de kunstige panfløytene setter inn i «Hand In Hand». Skal det først være tropisk er det mye bedre når det bare høres ut som han leker seg i «Back In Brazil».

For å bruke Paul McCartneys egen fortid mot ham enda en gang, så er vel dette for det meste «silly love songs» på rekke og rad, fulle av kos og klem. Men umoderne er det likevel aldri. En sang som «Confidante» kunne kommet rett fra repertoaret til Ed Sheeran, og da hadde den vært den mest spilte sangen i verden akkurat nå, akkurat som «Hey Jude» var det for 50 år siden. «Fuh You» er på kanten til det dristige, jeg vet riktignok ikke hva «fuh» er, og det høres selvfølgelig ut som han synger noe helt annet, i en jublende tjo-og-hei-sangen som han har laget med Ryan Tedder fra OneRepublic.

Paul McCartney er heldigvis fortsatt opptatt av verden rundt seg. Vi så ham i protestmarsjen mot våpenlovene i USA i vår, og her kommer han med «People Want Peace», et fromt, enkelt budskap, som vi aldri skal argumentere mot. Men det blir mer alvorlig i albumets mest monumentale låt: «Despite Repeated Warnings», en sang som vanskelig kan være om andre enn han dere vet: «Despite repeated warnings/of dangers up ahead/the captain won’t be listening/to what’s been said». Men sangen har en oppløftende konklusjon: «Those who shout the loudest/they will always be the smartest/but they will have their proudest moments/right before they fall». Den går gjennom flere faser i sine sju minutter, litt «Band on The Run» og «Live And Let Die», og høres imponerende oppegående ut mot slutten av et langt album.

Så avsluttes albumet for godt med enda en lang låt i tre deler, «Hunt You Down/Naked/C-Link», og da blir det igjen for mye av det bare ganske gode. Det er kanskje ingen som sier til Paul McCartney at han ikke må gi ut alt han lager.

Les også: Joni Mitchell er i en klasse for seg (DA+)