Nye takter

Gluecifer: Tilbake på rocketronen

Gluecifer røsket opp i prostatagruff og gammel moro på sin første av fire konserter på Sentrum Scene. Dere som har billett til de neste konsertene kan bare begynne vorspielet.

5

KONSERT

Gluecifer

Sentrum Scene

Publikum: 1.750

Les også: Se bildene fra Gluecifer-konserten

Frithjof Jacobsen, eller Biff Malibu som han heter i denne sammenhengen, tapte så det sang. Men denne kvelden var nederlaget en god ting. «Det er vanskelig å holde maska men jeg skal prøve» ble de berømmelige siste ordene før smilet sprakk opp og det lyste blankt fra øynene. Det er 13 år siden Gluecifer sa takk for seg på Sentrum Scene. Nå spiller de fire utsolgte hus på den samme scenen, for totalt 7.000 publikummere, og den første av konsertene ble en øvelse i takknemlig ydmykhet uten at det gikk ut over energien i et konsertsett som var nådeløst selvsikkert. Siktet ble finstilt på den mest klassiske konstellasjonen av Ramones/Motorhead/Nomads-rock vi noensinne har opplevd av et norsk band, og de hadde ingen problemer med å treffe blink. Det var som å se The Stooges gjenforenes, hvor karene er eldre men rocken like eksplosiv og giftig.

Les også: Det alle hører på 20 år etter

Publikumsmessig er det Oslo Spektrum-dimensjoner over et slikt comeback som Gluecifer nå gjør i Oslo, etter en rekke festivalkonserter tidligere i år. Takk og lov at de heller valgte å «komme hjem» til klubbscenen og til et publikum som på ingen måte underslo at bandet har vært savnet, selv om det kom som en overraskelse på de fleste at de faktisk solgte ut fire konserter på et blunk. Akkurat hvor viktige Gluecifer var, om ikke store, beviste de fredag kveld gjennom å levere låtene strippet for ironi og kynisme. Tvert imot med brutal bravur og uten å skjule det faktum at det er en gjeng middelaldrende gutter som står på scenen. For å nyansere det litt er det slett ikke alle av dem som har latt musikken ligge i de årene som har gått, og de står bredbeint på scenen som om de aldri har gjort annet. Det gjør på en måte Biff Malibu til jokeren i denne kabalen. Og det var nok mange som fikk kaffekjeksen i halsen da de så «Lindmo» for tid tilbake og skjønte at den profilerte politiske kommentatoren i VG har en mørk fortid som Biff Malibu. Han kaster seg ikke nødvendigvis ut i kaoset lenger, og godt er nok det, men det er som om han har KrF i blikket når han kommer ut snerrer i gang «I Got A War» mens pyroen ringer i ørene som et varmt pust fra fanden selv. Det ble starten på et forrykende konsertsett med det beste fra en stor låtkatalog. Noen øyeblikk visste man måtte komme, andre kunne man jo bare håpe på, som en røskende «Brutus» dedikert til et par villfarne DC-fans, og en oppjagede «Shaking So Bad».

###

Raldo Useless på Sentrum Scene. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Greta Van Fleet: I Led Zeppelins fotspor

Sist vi opplevde en så hvit blazer på en norsk konsertscene var da Rod Stewart spilte i Frognerparken, uten videre sammenligning for øvrig, bare for å understreke at vokalisten definerte sin egen stil der han sto spurte ut over publikum om prostataen holder og om pungen fortsatt er stram. «Gutterrr», ropte han ut over forsamlingen, og han hadde ordet i behold. Det var jo det vi var, de aller fleste av oss denne kvelden, om ikke annet så i ånden.

Gluecifer live i 2018 kunne vært ren nostalgi, men måten de uanfektet angrep sitt eget materiale og sin egen versjon av seg selv på, så mange år senere, bærer bud om at bandet var og er hel ved tvers igjennom. Gitaristene Raldo Useless (Rolf Yngve Uggen) og Captain Poon (Arne Skagen) er så samspilt at gulvet rister samtidig som de hver for seg kan flerre opp hele salen, særlig når førstnevnte leder an på det Malibu kaller «pungstrammere», det vil si punckrockperler fra bandets bråmodne ungdomsår. Poon som har hatt egen karriere med Bloodlights leverer riffene akkurat så sultent som han gjorde i Gluecifers hvetebrødsdager. Slik blir han bokstavelig talt limet i bandet. Glue-debutant Peter Larsson på bass og uforlignelige Danny Young på trommer river og sliter i fortøyningene, og lander tyngden akkurat der den skal sitte, i solar plexus. Sammen står de som en vegg, gliser, poserer og revner. Viktigst av alt, Biff Malibus vokal er upåvirket av all verdens VG-polish, og på låter som sjokkrockeren «Evil Matcher» er han en djevel i dress.

###

Gluecifer. Foto: Mode Steinkjer

Les også: «MassEducation»: Nye uttrykk fra St. Vincent

Når en ny årgang Gluecifer virkelig imponerer er det fordi de vier kvelden til å fokusere på innhold og dialog med publikum så vel verbalt som musikalsk. Slik viser de at låtmaterialet deres er mer slitesterkt enn det meste som likesinnede band lirte av seg i et klima da ironien var i ferd med å dø og rocken begynte å tape terreng. «Desolate City» sto i så måte som en totempåle over hovedsettet, låten som ifølge Jacobsen var den siste bandet skrev og trolig vil forbli den siste. Så avskrev han kanskje der og da at Gluecifer-comebacket blir noe mer enn bare en rekke konserter for nytenning og gammel moros skyld, om noen hadde trodd det. Men det kan ikke ta slutt før man har vært gjennom litt kontant «Easy Livin’» og alt som hører med. Derfor regner jeg med at vi ses igjen til sommeren.

Mer fra Dagsavisen