Jazzfenomenet Kamasi Washington i aksjon på Øya lørdag ettermiddag.

Glede med Kamasi (og hans far)

Jazzfenomenet Kamasi Washington og bandet hans kunne gjerne spilt hele kvelden.

KONSERT

5

Kamasi Washington

Vindfruen

 

We're gonna play some music and have some fun, sa Kamasi Washington idet han kom på scenen, og så gjorde de nettopp det. Gledesstrålende, er ett av adjektivene som passet best på samspillet mellom Kamasi Washington og hans åttemanns band på Øya lørdag etteriddag.

Det siste året har saksofonist og bandleder Kamasi Washington skapt seg et rom langt utenfor jazzens grenser, og det grandiose trippelalbumet "The Epic" ble ett av fjorårets mest allment hyllede plateutgivelser. Da Kamasi Washington spilte på Nasjonal Jazzscene i fjor, var det kanskje 300 der (og det er fullt), på Øya var det kanskje ti ganger så mange. Og da har jo både Øya og Kamasi Washington fått til å spre jazzens glade budskap til massene, sånn i overgangen til Oslo Jazzfestival, som starter idet Øya slutter.
Mens mange andre Øya-artister spiller jazz- bindestrek - et eller annet, spiller Kamasi Washington jazz. Punktum. Han er solid forankret i historien, du hører både Dexter Gordon og John Coltrane og Sun Ra baki der, samtidig er han ikke så tynget av jazz-arven at han ikke klarer å løfte blikket og se framover. Washington og musikerne hans er sterkt knyttet til samtiden, de vever musikken sin inn og ut av hip hop og soul (han har spilt med bl.a Lauryn Hill og Kendrick Lamarr). Han får melodiene til å fly og bandet til å ta av. Mesteparten av materialet var fra "The Epic", med sine sterke og lett gjenkjennelige melodilinjer. Han introduserer bandet stolt som "west coast" og introduserer like stolt faren sin på tenorsaksofon. Det er tradisjon og fornying. På Øya fredag spilte Washingtons faste samarbeidspartner Thundercat, bassist og produsent, med sin egen trio. En, eh, omdiskutert konsert der seks-strengs bassfifling var hovedsaken. I turnebandet til Washington er det Miles Mosley som spiller kontrabass, han gjør soloen sin under første låt og holder ellers basslinjene gående, med tydelig funk i bånn. Selv om alle får rikelig plass til sine soli, er det ensemblespillet som er det store ved dette bandet, ikke først og fremst musikerne som solister. Selv om Kamasi Washington selv har en flott solo på avsluttende "The Rhythm Changes".
Igjen for Øya-festivalen ble dette en noe snau konsert. Øyas begrensning på en time er akkurat passe for en norsk pop-debutant. Men etter sine 55 minutter var jo Kamasi Washington og bandet hans nettopp kommet ordentlig i siget Selv om de jo er vant til å turnere på festivaler og fatte seg i korthet. Det vil i denne sammenhengen si fire låter på cirka et kvarter hver. Det var bare en forsmak på hva Kamasi Washington er god for. Men ingenting tyder på at vi har hørt det siste fra ham.