Gjenhør med Rudolf Nilsen

5

Forskjellige artister

«På gjensyn – 17 nye sanger av Rudolf Nilsen»

No. 13

«På gjensyn» er en oppfølger til albumet «På stengrunn» som kom i 1973. Der ble dikt av Rudolf Nilsen presentert som tonesatte viser, av Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Carl Morten Iversen, Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og Lillebjørn Nilsen. I 2019 har Pål Moddi Knutsen kommet inn i gruppa som erstatning for Lillebjørn Nilsen. Det er store perspektiver vi snakker om her. Da albumet «På stengrunn» kom ut var det 48 år siden diktsamlingen av samme navn. Nå er det gått 47 år mellom den første og andre plata. Likevel har tekstene tålt tidens tann ualminnelig godt.

For eventuelle yngre lesere skal vi forklare at Rudolf Nilsen (1901 – 1929) var en stor arbeiderklassedikter og oslodikteren. Ja, det er han i Don Martin og Tommy Tees «jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen/Rudolf, Lillebjørn, Joachim, velg hvilken». På denne nye plata hører vi visesang av den gamle skolen, men det skal godt gjøres å lage mer urban musikk enn dette.

Flere av sangene fra «På stengrunn» ble store favoritter på Norsktoppen og ble mye spilt i radio i 1973, som «Gategutt», «Jeg hadde tenkt» og «En sørgelig vise» – kanskje bedre kjent som «I sekretariatet». «På gjensyn» er en opplagt tittel på en oppfølger, men det var også tittelen på den andre diktsamlingen til Rudolf Nilsen, som kom to år etter «På stengrunn». Ikke alle tekstene er hentet herfra, bare fire av de 17, men albumet begynner med at Jon Arne Corell synger tittelsangen, titteldiktet, en vakker hyllest til byen som Rudolf Nilsen elsket så høyt, på tross av alle dens mangler, satt til en like vakker melodi. Gjennom hele albumet får de gamle tekstene melodier med stemninger som forsterker innholdet. «Bjerkene ved Nybroen» handler om trangen til å reise bort fra skitten og støvet, mens «Midt i byen» er full av beundring igjen: «Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått.»

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Stilistisk høres det godt at det er visegenerasjonen fra 60-tallet som viser seg igjen, med forbilledlig akustisk klarhet i alle ledd. Moddi står for fornyelse når han kommer med «Underveis», som er lett gjenkjennelig i forhold til hans eget uttrykk. Moddi synger også «Fedreland», en alternativ nasjonalsang, med en litt mer kompromissløs holdning enn vanlig i slike sammenhenger. «For den skal være fredløs og forbannet/Som sviker gaten og sin egen ætt». – Kunsten har i våre dager ingen hensikt hvis den ikke er sosialt brukbar, sa Rudolf Nilsen i et intervju i Norges Kommunistblad i 1926. Likevel er det ikke bare politiske føringer som står på dagsordenen. En sang som «1. mai på Karl Johan» er ren agitasjon, men her er også mer subtile uttrykk for klassekampen. «Rivalen» med Lars Klevstrand er for eksempel ikke bare en vanlig konfliktfylt sang om kjærlighet, men forteller om maskinene på fabrikken som krever sitt, og legger en demper på stemningen etter arbeidstidens slutt.

Les også: Pål Moddi Knutsen har bodd like lenge på Torshov som på Senja, så han mener seg kvalifisert for å synge Rudolf Nilsen

Moddi kommer også med en vakker hyllest til det nye fenomenet radio, og de nye mulighetene den åpner for sang og musikk: «Ja, kunsten er god og gammel/men måten er alltid ny/Du reiste dig en antenne/som peker i vær og sky/Og nu kan du lytte til kjærligheten/som synger i London by». Lillebjørn Nilsen har etterlatt seg en melodi, «Det lysner i Washington», som Kari Svendsen framfører til Carl Morten Iversens bass, en sarkastisk bemerkning til fåfengte forsøk på å begrense ubåtenes dødelige ferd under 1. verdenskrig.

Plata avsluttes med «Nr. 13», den lengste og beste sangen her. Teksten ble først trykket i Arbeiderbladets i juni 1926, og ble senere en favoritt for Einar Gerhardsen. «Nr. 13» beskriver Nilsens barndomshjem, bygården Heimdalsgata 26, der Rudolf Nilsens plass nå ligger. Sangen forteller om rekke menneskeskjebner, livet i gården på godt og vondt, mest på vondt, siden det slutter med drømmen om en verden der «Nr. 13» ikke er. Litt før på plata er «Huset» en vemodig kontrast, om to som fikk sitt eget hjem, og så vidt fikk oppleve idyllen før banken kom og krevde huset tilbake. Tekstene til Rudolf Nilsen går godt inn i ei tid der høyere boligpriser omtales som et sunnhetstegn i økonomien.