Gir nytt norsk liv til låter av Spice Girls, Björk, Astrid S og Joni Mitchell

– I mange tilfeller handler det om å skjule overganger i stemmer, men i mitt tilfelle liker jeg å synge sånn at grensene høres, og at det rare i stemmen kan komme fram. At det er min flyt, min lyd.

Og nå har Frida Ånnevik lagt sin lyd og tekst til ulike låter som tidligere har vært skrevet og sunget av andre artister. Albumet «Andre sanger» er ute i dag – samtidig som hun starter sin høstturné i Bergen.

Allsang og Müller

Men å gjendikte, tolke og covre andres låter, er noe Ånnevik har holdt på med en stund allerede, blant annet Hans Børli, Lars Klevstrand, og Alf Prøysen. «Lille Måltrost» har vært fast bidrag på konsertrepertoaret når hun har spilt turné.

– Og de som har vært på mine konserter vet at det blir alltid allsang til Marius Müllers «Den du veit» til slutt. Da er det nachspiel, ler hun.

Men det var med tolkningen av Janis Ians «At Seventeen», at ideen om dette plateprosjektet etter hvert tok form. Og det var «fatter’n» selv som foreslo det.

– Det var på en typisk sånn måte å vise kjærlighet på, slik pappa gjør, med å slenge ut et forslag litt sånn mumlende, at den teksten passer til meg, ler hun. Samtidig spilte hun i konsertserien «Huslyden» biblioteket i Bergen, der man ville covre en hel plate, og valget ble Janis Ian.

– Det var ment som et øvingsprosjekt, og så kom det ut som noe annet.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Ble tryggere

Etter hvert begynte flere rundt henne og foreslå låter hun kunne skrive om til norsk. Det var ekstra beleilig da Ånnevik ble forespurt om å være med på det første programmet av «Århundrets Stemme» på TV 2.

– Jeg liker tanken på at jeg har spilt Prøysen-konsert og plate, jobbet med jazz-prosjekter, og pushet det sjangeroverskridende, for så å utsette meg selv for et nytt TV-program, der rammene for det man kan gjøre musikalsk igjen er helt annerledes. Så jeg bestemte meg for at om det er et program der jeg kan vise fram mine sanger, så er det jo verdt det. Jeg tror også at i et sånt møte så blir man enda sikrere på hva som er din greie, og man blir tryggere på det. I hvert fall var det sånn for meg.

Les Geir Rakvaags anmeldelse av Frida Ånneviks album: Andre sanger om igjen

Nytt liv

Hva som er Ånneviks greie ble også klart for henne: Resultatet er altså ti kjente låter av andre, gjort på hennes måte, på norsk. Og spilt inn mer eller mindre i et take. Lite er lagt på i ettertid.

– Jeg har funnet noen låter som har tiltrukket meg. Jeg leter etter en stemning. Så marinerer jeg meg ganske lenge, før jeg begynner å skrive. Jeg har matet noe inn, og så venta på at noe skulle komme ut igjen. Det har vært mye jobbing med det her, forteller hun.

– Denne gangen har jeg hatt følelsen av at det har vært matet fra noe dypt i meg, at jeg har gravd like dypt i meg selv som når jeg har skrevet alt sjøl. Det har tatt flere runder. Det er jo andres sanger jeg tukler med, men så er det gøy å se låtene bli til noe på norsk, og se at de får et annet liv.

Blant annet har hun sett at «Søtten år» treffer en generasjon som kanskje ellers ikke hadde fått original-låta med seg.

– Jeg har også fått mye tilbakemeldinger fra mange Janis Ian-fans. Det er jo gøy å vite at det sitter en gjeng i generasjoner over meg som tuter og griner av å høre den låta tolket av meg. Det er veldig koselig. Også er det gøy å ha fått til en tolkning av «Say You’ll Be There» av Spice Girls fordi jeg har alltid digga den låta.

Rett produsent

Ånnevik er også fornøyd med å ha fått med seg musiker Øyvind Røsrud Gundersen som produsent, som blant annet har produsert Siri Nilsen, Hanne Kolstø og Jens Karelius.

– Det var dritgøy. Dette er et av flere sånne samarbeider jeg lenge har hatt lyst til å gjøre, og så kommer det av seg selv på et vis. Øyvind har en innfallsvinkel som er ganske intuitiv og lyttende. Samtidig, så kommer han fra en annen bakgrunn, enn andre jeg har jobbet med før. Øyvind er mer punkete. Og det har vært helt riktig å bruke han på dette her. Jeg trengte noen som gjør de rare valga, de odde sammensetningene av instrumenter, forteller Ånnevik.

– Jeg trengte også noen som bare kunne si, etter at vi hadde spilt inn noe, at: «Ja. Sånn blir det».