4
POP
Brian Wilson
«No Pier Pressure»
Capitol/Universal
Brian Wilson er tilbake på egen hånd etter den uventet vellykkede gjenforeningen med The Beach Boys i 2012. Hans nye soloalbum er laget etter den vanlige oppskriften. Full av lengsel etter gamle dager, til tida før alt gikk galt og gode venner begynte å bli borte. Det er et godt utgangspunkt for å lage et stort album. Når han beskriver en følelse av evighet – som i åpningssangen «This Beautiful Day», og i «Whatever Happened» kort etter – er Brian Wilson bare seg selv nok. «Whatever happened to my favorite places/nothing’s where it used to be/what’s gonna happen to me», synger han. Framført med fullt harmonibrus fra beachboysene Al Jardine og David Marks. Dette er tilløp til klassisk Brian. Men stemningen mellom de to nevnte sangene til å begynne med blir avbrutt av «Runaway Dancer», et helt håpløst forsøk på å høre ung og sprek ut.
Sånn er denne plata. Som hovedsakelig er produsert og skrevet sammen med Joe Thomas, som også hadde både ord og toner med i laget på comebacket til Beach Boys. Brian Wilson har med seg en rekke mer eller mindre kjente gjester for å sprite opp stemningen. Duetten med Kacey Musgraves i «Guess You Had To Be There» er helt strålende. Også denne er et minne om hvordan det var når «it’ starts as a good thing/turns into a headache». Men sin slentrende humoristiske undertone er det uendelig fascinerende sang, alt tatt I betraktning.
Enda mer nostalgi: I «Sail Away», setter Wilson seil til introen fra «Sloop John B», og ser seg vemodig tilbake enda en gang. Med en utsøkt sans for detaljer når Blondie Chaplin, som sang «Sail On Sailor» på Beach Boys’ «Holland», er tilbake i rekken. Ellers høres Wilson strålende fornøyd ut med å bare lage vakre, harmoniske naturbilder sammen med trompetisten Mark Isham I «Half Moon Bay», men mange av de andre gjestespillene er helt overflødige.
Til slutt er «The Last Song» en rørende drøm om å få synge sammen med dem han setter aller høyest enda en gang, med en trist underliggende visshet om at det aldri skal skje igjen. En sang som sammen med flere andre gir oss en antydning om at Brian Wilson godt kan ha enda et stort, majestetisk album i seg. Men da trenger han en ordentlig produsent som kan sortere det helt geniale fra det rent trivielle.