POP
Cashmere Cat
«Wedding Bells»
LuckyMe
Så var han endelig her med den etterlengtede nye EP-en sin. Cashmere Cat fra Halden er så hipp det går å bli i popmusikken for tiden, der han lager den ene geniale popsnutten etter den andre. Han kan i grunn velge og vrake i artister som vil gjøre låtene hans, eller ha ham som produsent.
Nå sist hørte vi Cashmere Cat på Ludacris’ siste single «Party Girls». Den var litt mer hip hop, enn «Wedding Bells», som med sine fire spor byr på arrangementer og produksjon i øverste klasse. På «Wedding Bells» får vi heldigvis «With Me», en sånn låt jeg lett kan kalle verdens beste. Om det var mulig å kåre noe slikt da (vanligvis sier jeg at det er «Hey Jude»). Her har Cashmere Cat en eviggrønn låt som fortjener en bedre skjebne enn å bli gjemt bort på en EP. Det er noe genialt over denne Cashmere Cat. Litt som Prince, litt som Timbaland og litt som han noe skumle nerden i klassen som du var redd for å terge. Låtene er nesten-instrumentaler med detaljer som stikker seg ut og smektende melodier og riff som sitter klistret i øret. Samtidig er rytmene både kraftfulle og vevre, som om de skal til å gå i stykker, mens de fyller rommet.
Enkelte triks er velkjente etter hvert og når Cashmere Cat nærmer seg en takeoff, vet han å ta seg god tid. Ja, i «With Me» er noe av hemmeligheten nettopp det at du skulle ønske det var mer. Mer av alt. For her får vi ingen brutal takeoff, men små topper og kattemyke landinger som kan gi bud om en hel haug heftige remikser av mer eller mindre kjente DJ-er og produsenter. «Pearls» er et komp som lett hadde blitt en stor R & B-slager, med den rette artisten, mens tittelsporet er en slags nedtonet pianohouse, med skarptrommer så det holder og fløyter. Alt i alt viser Cashmere Cat igjen at det er noe ekstraordinært over låtene han lager. Men kommer det ikke noe album snart?