Gatepredikanten

Springsteen skapte religiøs gospelstemning på Valle Hovin både musikalsk og ved å messe i gang låtene med oppfordringer om at publikum måtte «pray for understanding». Menigheten svarte med å riste begge hender spastisk i luften.

KONSERT

Bruce Springsteen

Valle Hovin

 

Tre minutter over halv åtte kom Bruce Springsteen tuslende ut aleine på scenen med gitar og munnspill. Der skulle han trøste, underholde og nok en gang imponere i nesten fire intense timer. Med innlært hilsen på norsk starter han med folklåta «The Promised Land» og fyller allerede helt alene den store scenen. Deretter kommer det massive bandet med blåserrekke, tangenter, korere og fele også inn. Med 17 stykker på scenen føles konserten tidvis som et vekkelsesmøte der Springsteen er en (nesten skummelt) karismatisk orkesterleder for E-Street Band (med stålkontroll) og drar publikum inn i konserten. For Springsteen har en voldsom autoritet, men også intens spilleglede og fra første tone er det klart at det kommer til å bli et helprofesjonelt show, men fortsatt med rom for overraskelser og spontane innspill.

 

Det var helt tydelig at Springsteen er klar over hvilken helg det er. Men han antyder og fletter sorgen inn i låtene og utelater direkte referanser til 22. juli som fort kunne blitt feil. Følelsen av savn, samhold og solidaritet går likevel som en rød tråd gjennom hele konserten. Over flere låter ønsker han å få Valle Hovin med, enten ved å strekke hendene til himmels og riste eller svare ulende på hans intenst messende spørsmål om liv, tro og kjærlighet. Konserten er gjennomsyret av overraskende intens og religiøs stemning som kanskje kunne blitt for mye om Springsteen ikke brøt opp alvoret med (slapstick) humor. Han lager lyder på gitaren med rompa, løper til pianoet og begynner å spille piano med hodet og finner fornøyd en plakat der det står «Who is Justin Bieber?». Det finnes ingen svake ledd på scenen og etter fem tiår som sceneartist har Springsteen nok låter til å fylle mange timer til, det er profesjonelt og timet, men ikke så striglet at det ikke spilles litt feil her og der og de fjaser litt når de ikke helt klarer å få i gang låten som det var tenkt. Etter den rolige åpninga fortsetter det med «No Surrender», «Two Hearts» og «We Take Care of Our Own» med høyt tempo og energi. Ikke alt småsnakket sitter som et skudd i starten og det blir litt mye fokus på norgesklovnen Little Steven og Lillyhammer.

 

Bedre blir det på «My City In Ruins» der snakket føles relevant og viktig, og Springsteen prøver både å slikke sine egne og publikums sår. Springsteen presenterer den velsmurte organismen av et band på scenen og etter flere raske låter gjør det seg med mer blåsere og et lite skritt mot soulen. Det er elegant og langsomt og Springsteen elger seg over scenen og snakker stadig til publikum. På «Spirit In The Night» fortsetter det med sterk tilstedeværelse av koret og blåserekka, og Springsteen spør om publikum kan føle det åndelige som skjer. «Ain`t Good Engouh For You» er et forslag fra publikum, og på haltende vis får de i gang en stødig versjon full av sjarm.

 

Det blir klart for et av kveldens største jubelbrøl da Springsteen brått kaster fra seg gitaren og bandet spiller opp til «Hungry Heart» med markant orgel i lydbildet og Springsteen som spinner rundt på scenen. De følger opp med «Streets Of Fire» hvor det er mer dramatisk enn det har vært så langt, og Springsteen forteller om at det hjelper å be om hjelp. På denne delen av konserten framkaller Springsteen følelsen av å ville knytte neven og få den opp i lufta. Det fungerer bra med Springsteens rastløse arbeiderklasseskildringer spedd på med de store følelsene, og bandet spiller med en kraft som gjør at det føles som om noe står på spill. Springsteen går flere ganger ned til publikum, og det ser virkelig ut som han elsker det. Han tar en liten jente opp fra publikum opp som synger refrenget på «Waiting For A Sunny day». Det var overraskende vakkert og enkelt. Springsteen begynner etter noen timer på scenen å snakke om at han ikke veit hvor lenge de har spilt, men at de ikke gir seg før det i alle fall har blitt mørkt. Mot slutten kommer alle de største hitsene og han framfører en innadvendt versjon av «The River». Det blir selvsagt «Born to run», «Born in the U. S. A» og når mørket har lagt seg, «Dancing in the Dark». Med upåklagelig band, spontanitet fra Springsteen sin side og hans enkle, men kraftfulle stemme ble denne kvelden en knallsolid framvisning om at Springsteen er en av artistene som takler dette store formatet til det fulle. Med humor, varme, sentimentalitet og nostalgiske tekster om kjærlighet, savn og troen på bedre tider ble dette er minneverdig og stemningsfull kveld før den vonde dagen.