Gåte tilbake med fanden i hælene

5

Gåte

«Svevn»

Drabant

Alt fra trøndersk «kauking» til mysteriet om kvinnen som ble funnet død og brent i Isdalen utenfor Bergen spenner opp det dramatiske tablået som utgjør Gåtes nye album «Svevn». 13 år etter at de ga seg på topp, som ett av Norges mest populære og nyskapende band i krysset mellom folkemusikk og rock, er søskenparet Gunnhild og Sveinung Sundli igjen stammen. Hun med den kraftfulle, store og bevegende stemmen, han med buen i brann og fanden i hælene som om ingenting har skjedd siden sist. Men det har det jo selvsagt, og når «Svevn» framstår som et imponerende comeback er det fordi erfaringene underveis har smittet over på lydbildet, på arrangementene og ikke minst komposisjonene og innlevelsen. Uskylden over Gåte er borte, og dette er på ingen måte noen stillferdig oppvåkning fra «svevnen», selv om det også er noen mer tankefulle øyeblikk mellom folkloristiske traumer og utstrakt trollskap.

Les også: Gåte amok på OverOslo – se bildene

Førstelåten «Kom nå Disjka» er en «kauk», eller en lokkesang om du vil, som smeller langs fjellsidene med en oppbygning som tar opp i seg hele det brede scenerepertoaret Gunnhild Sundli har opparbeidet seg som skuespiller og soloartist, og dramaturgien nærmest følger bukkerittene Sveinung Sundli har hatt, som festivalsjef i Storås og som en mann som bokstaveligst talt har stått høyt og lavt på den trønderske kulturstigen. Nå er han på øverste trinnet igjen sammen med bandet han i årevis har ivret for å restarte. Det kunne knapt skjedd på et mer passende tidspunkt. Med seg har søskenparet fortsatt Magnus Børmark (gitar), mens nye tilskudd er Mats Paulsen (bass) og Jon Even Schärer (trommer). Den som har sett dem i løpet av sommerens festivalturné vet at de har stålkontroll over sin eksplosive intensitet og en vilje til å forføre publikum som gjør dem til ett av Norges fortsatt beste liveband.

Sveinung Sundli. Foto: Mode Steinkjer

Siden sist har folkemusikken festet grepet om et langt større publikum, og terskelen for å «tukle» med tradisjonene og blande inn andre impulser er langt lavere enn da Gåtes første EP kom ut som en sensasjonell kile inn et miljø som knapt hadde døra på gløtt. Gåtes samarbeid med Knut Buen den gang var avgjørende for utviklingen av dette «folkrock»-begrepet. Nå er Knut Buen med på «Svevn» som tekstforfatter på over brorparten av låtene, og for en svir det er å høre hans ord og dialektrikdom formidlet med Gunnhild Sundlis rike vokalrepertoar. Hans troll og sagnkonger har dessuten resonans selv i dagens forestillingsverden, og med en sang som «Isdalskvinna» løfter han et av Norges største og mest fascinerende kriminalmysterium på ikonisk vis inn i populærkulturen, og han gjør det med ramsalte beskrivelser av myteomsluttet død: «For Isdalkvinna har ingen gråte/og alle er me vår eiga gåte». Det er ikke ordvalgene alene som gjør at Buens tekster kler Gåtes musikk, mer inderlig enn noen gang, hardere og tyngre enn den gang da.

Les også: Gluecifer: Tilbake på rocketronen

Les også: Pom Pokos vekkelsesår – norsk gruppe med store planer

«Isdalskvinnen» etterfølges med tematisk ekko av «Fanitullen», i en versjon der Buens tekst knytter fanden til dagens tidsånd på en måte som er både antydende og direkte. I likhet med mye av materialet på «Svevn» viser Buen seg å være en tradisjonsbærer av dobbeltbunnethet:

«I desse traumetider kor makt i ørske rår

Og ragnarok på nyom kan skapa pinekår

Der menneske som jotnar kan kjempe gudar ned

Og berre domedagen kan gjeva varig fred»

Les også: «MassEducation»: Nye uttrykk fra St. Vincent

Med «Svevn» glir Gåte inn i traumetidene med en selvsikkerhet som få andre når opp til, og mellom linjene ligger det nærmest tungrock og gnurer mot fjærlette tåkelandskap og sirlige gullkroner. Vinden blåser is inn i lydbildet, og døden lurer i dypet like svikefull som i telemarksvisa «Horpa» i en av dens utallige versjoner om de to søstrenes knusende oppgjør i sjalusi og likskjending. Tittelkuttet føyer seg fint inn i sammenhengen, mens avsluttende «Alvorsleiken» er en stille, vokaldrevet ballade der Sundli synger om at alle er sin egen lykkes smed. Et album som begynner som en fjellstorm avsluttes med personlige krusninger i overflaten. Det er vakkert og mektig det også, og fanger mesterlig det store spennet i «Svevn», mellom det storslått overkjørende og fantasioverveldende, og den stille erkjennelsen. Det er fristende å si at Gåte aldri har vært bedre.