Gamle synther er best

KONSERT

5

Orchestral Manoeuvres in the Dark

Rockeller, onsdag 8. februar 2018

– Vår siste låt i kveld er vår første hit. Vi skrev den for 42 år siden, sa vokalist Andy McCluskey etter en halvannen times hitkavalkade på Rockefeller.

Og det har jo gått tiår på tiår siden plakaten av ham og kompisen i OMD hang på gutterommet. Det sa ryggen til en gammel fan fra om også, etter halvannen time stående på konsert.

For som Andy McCluskey sa fra scenen, OMD var endelig i Norge – i sin originale duobesetning.

At de så ut som to aldrende menn i forsikringsbransjen, og sånn scenemessig bare hadde seg selv å by, gjorde absolutt ingenting.

De startet med «Ghost Star», det fineste øyeblikket på albumet de utga i fjor høst – og dermed også den flotteste OMD-låten, på, vel, rundt 30 år.

OMD, eller Orchestral Manoeuvres in the Dark blant venner, tilhører bølgen av engelske gutter som brukte lønn og lommepenger på billige synther, inspirert av Kraftwerk.

70-tallet

Disse Liverpool-gutta begynte alt seint på 70-tallet, og hadde flere hits rundt om i Europa før ungguttene i Depeche Mode, Soft Cell og Talk Talk var i gang.

Nå var de her.

Andy McCluskey, han lange med sin særpregede, veivende og sparkende dansestil i behold, og Paul Humphreys, atskillig rundere, og stivere i rygg og knær på scenen, er veteraner i den engelske elektroniske popmusikken, og som i våre dager har fått litt fortjent anerkjennelse og kredibilitet for karrieren.

OMD har blitt kule igjen, gruppa som på nittitallet var noe av det mest ukule som fantes – da grungerocken herjet og OMD-CD-ene i hylla ble erstattet med grupper på P–Pearl Jam og Primus.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Liverpool

Nå blir de omtalt som et av Liverpoools og Englands beste band, som de pionerene innen elektronisk musikk de var.

– En gang i tida var vi faktisk et coolt synthband, erklærte McCluskey.

– For 40 år siden!

Da hadde de solgt 3 millioner av plata «Architecture and Morality», bestemte seg for å leke mer med sampling og lyder, og bød fansen på «Dazzle Ships». Den solgte 30.000.

Selv har de sagt at dagens unge elektroniske band gjerne må omfavne den analoge synthen de brukte for 30 år siden. Selv foretrekker de moderne data og elektroniske utstyr–komponerende i hvert deres egne hjemmestudio.

På Rockefeller var den snart 60 år gamle engelskmannen i sceneformat overraskende spenstig i steget, en showmann som drev heftig publikumsfrieri.

USA

Duoen har altså vært her før, hver for seg, men som vokalist Andy konstaterte mellom danse-anfallene, nå var de endelig her–sammen! Han gjorde sitt for å skape liv, og det var strengt tatt nødvendig, når sceneshowet besto av to aldrende herremenn med bass og keyboard. Ba oss fucking dance, og anbefalte kultureliten å gå hjem når den dansevennlige popmusikken kom, og spilte låtene de slo gjennom i USA med.

– Dere er altfor elskverdige mot to gamle menn med synther, koketterte ham, slang med armer og bein sin særegne form for fri moderne dans, og oppfordra til dans. Når det først tok litt av nede foran scenen, konstaterte han at disse nordmenna tok av til en sang om universets undergang.

– «Dark fuckers», kom det fra scenen.

Men om det kokte i salen, var det nok også fordi OMD opptrådte for en forsamling mest bestående av lett aldrende herremann, hvorav flere hadde beholdt og skjerfet på. På konsert. I februar. Etter klokka 10.

– Er dere trøtte enda, ropte Andy.

– Hallo, selvfølgelig var vi det. Vi er på konsert. Etter klokka 10. Med jakka og skjerfet på, og lua i lomma. I februar.

Luftsynth

Men det føltes som vi hadde det fint. Luftsynthen satt like løst som jubelen over gjenhør med sanger mange kanskje bare har hørt på CD, opplevd som musikkvideo på Sky Channel og MTV.

For en (eld)-gammel fan var det godt å endelig oppleve å høre gruppas rekke av pophits fra 80-tallet høyt og «live» – «Messages», «Souvenir», «Joan of Arc», «Enola Gay» og «Electricity».

Litt mer overraskende var det at publikum jubla og sang med til teksten på to hits fra 1991, da gruppa var i full oppløsning, og hadde forlatt all spennende eksperimentering med lyd til fordel for jakt på neste lille hit.

De bød på den flotte, innadvendt stemte «Talking Loud and Clear» fra det siste gode albumet, «Junk Culture», men til sitt måtte en håpefull bare innse at dette ikke var tid og sted for «Stanlow», eller de eksperimentelle låtene fra «Dazzle Ships».

Gruppas sang- og albumtitler var inspirert av menneskets relasjon til teknologien. De låt maskinelt og menneskelig på en gang, og catchy.

Joy Division

Dette er synthbandet hvis aller første spillejobb var som oppvarmer for Joy Division, men som aldri har blitt sett på som like kule som New Order.

Det prøver de visst ikke å være heller.

– Jeg er ikke kul nok til å stå her og bevege meg som en robot! Jeg danser som jeg gjør. Dere har sikkert googla det!

De hadde egentlig takka for seg som band, men takket en gang på 2000-tallet ja til å bli med i et nostalgisk tysk TV-show. De ble så godt mottatt av tyskerne, at herrene fra Liverpool fant det verdt å ta fram synthen igjen.

Og på Rockfeller var mottakelsen så varm at OMD lovet å komme tilbake. Da i selskap av «de to andre». Hvem?

Samme det. Vi sees igjen, om de spiller «Genetic Engineering».