Gamle sanger om og om igjen

deLillos spilte hele "Neste sommer"-plata - og viste at de ikke bare har en fortid

deLillos: «Neste sommer»

Vindfruen

4

- Er det noen her som er født etter 1993? roper Lars Lillo-Stenberg, omtrent midtveis i konserten der deLillos fremførte hele sitt klassiske album «Neste sommer» (1993). Overraskende mange strekker hånda i været og huier. «Det må jeg si», repliserer Lars Lillo lett forundret, og konstaterer: «Da kan vi jo holde på i mange år til», idet bandet starter på side 2 av plata.

Det var en bra ide og et vellykket trekk å invitere deLillos til å gjøre denne spesielle konserten, fra Øyafestivalens nest største scene. De gjorde en utmerket lørdag formiddag-opptreden på hovedscenen her for etpar år siden, en sånn konsert som minnet mange en om hvor flott dette bandet er. deLillos har dessuten gjort det til noe av en spesialsport å gjøre sånne «hele plata»-konserter. De spilte alle sine daværende 15 plater i en konsertserie på Popsenteret i 2015, med noe vekslende hell. Og i 2009 gjorde de «Hjernen er alene» i Operaen, noe som er blitt stående som – jeg sier det igjen: - ett av de største øyeblikkene i norsk rocks historie.

Til sammenligning ble denne Øya-konserten verken mer eller mindre enn en hyggelig begivenhet.

Den berømte «gamle sanger om igjen»-linja kommer fra nettopp denne plata og denne sangen: «Neste sommer» , hiten som reddet bandets framtid, slik Lars Lillo-Stenberg fortalte i «Sommer i P2» forleden.

Denne formen for konserter er en fin måte å forvalte bandets rike arv på. Og mange av sangene fra plata tjener på å bli fremført i sin originale sammenheng. «Kokken Tor» og tittelsporet har vokst og levd sine egne liv i 25 år utenom albumsekvensen. «Kokken Tor» låter vondere og sårere når den kommer som låt nummer to, istedenfor som triumferende klimaks. Man er vant til at deLillos går av scenen når de har spilt låten «Neste sommer» - den pleier jo komme tilslutt på konserter. Men etterpå kommer jo «Søster», kanskje platas og Lars Beckstrøms aller fineste låt, så den hadde jeg gledet meg til i hele kveld, og  det var deilig å høre den igjen her.

Mens noen av sangene rundt midten, som er fine pusterom på plata, blir et litt seigt midtparti i konserten.

Den vanlige deLillos-besetningen på fire - Lars, Lars, Lars og Øystein - gjorde konserten uten annen ekstrahjelp enn altmuligmann Ola Geir Raftevold på diverse gitarer. Han var med og skapte noen flotte øyeblikk av samspill, særlig på «Søvn» - en ekstra stjerne til ham! Noe av det som løfter plata er ikke bare de gode sangene, men også at alt låter så presist og klart og skarpt, mye takket være Kyrre Fritzners produksjon. I konsertversjon forsvinner denne effekten, vinden blåser lyden litt rundtforbi, vokalen treffer ikke alltid like rent, og hovedsvakheten: Bandet strekker ut låtene lenger enn noen av dem egentlig tåler, med instrumentalpartier og lange soloer. DeLillos som live-band er på mange måter bedre enn noensinne, men spilletrangen blir litt hemmet av dette stramme konsertformatet.

Det var gøy å se vennegjenger stå og holde rundt hverandre og skråle med på «Neste sommer» på Øyafestivalen. Det er et lite mirakel av en låt, som aldri blir utslitt. Men deLillos som band låt egentlig bedre da jeg så dem gjøre både gamle sanger og nye på en helt «ordinær» festivalkonsert nylig. Og det lover jo godt for neste sommer.