Gabrielle: Gabbys klagesang

4

Gabrielle

«Snart, Gabby»

«Havet, døden og kjærligheten. Det er det de handler om. Den som gir seg er en dritt». Det er ikke Gabrielle, men Helge Jordals tjukke, ultradype stemme som først treffer øregangene, og nærmest setter en støkk i meg. Samplinga fra «Frida – med hjertet i hånden» blir en snodig og artig intro til Gabrielles univers av rastløse flanerier om ulykkelig kjærlighet, flyktighet, savn og eksistensialisme på «Snart, Gabby».

Det er et harmonisk, behagelig driv fra start, med produsentene Ole Torjus Hofvind og Syver Storskogen bak knottene og spakene. Pulserende «Vil du slippe oss inn??» er en lettfordøyelig og popformulaisk låt som snuser på listeplassering. Så går vi ned i tempo, settes litt på pause like før midtveis på «1 til blindvei» som bor på samme spor som «24 timer naken». Stemmen er sjelfull, sterk og vakker på samme tid. Men, så blir vi her.

Les også: Cashmere Cat: En smurfekatt fra Halden

Tre låter videre begynner jeg bli litt lei det rolige kjærlighets-popformatet. Flere tekster sirkler omkring forventningene samfunnet har til unge voksne. «Altfor mange folk som melder ka en burde ha, eg vil bare ut i rommet, i en racerbil, rømme vekk fra alt det som eg vet de har å si, Kjære bror, kan eg få de lavere i monitor?» synger hun på tittelsporet. Samtidig, lar Gabrielle nettopp «de andre» få legge føringer for hva som er viktigst i hennes eget liv, og som får plass på dette albumet: Ideene bak normer og idealer, eksempelvis det å ha en kjæreste og savnet etter en, får indikere om hun har det bra eller ikke – i stedet for å eie det faktum at man er bra nok alene. Hun lar det hun ikke har få definere hva hun er.

På spor ni av 12, «Lag på lag på lag», har jeg begynt å gi ganske eff i Gabrielles selvsentrerte kjærlighetsproblemer. Dessuten virker de å være selvforskyldt: Der hun innledningsvis har spurt «E det altfor mye å be om en som venter på meg, tenker på meg, elsker meg, som alltid e der for meg», har hun ombestemt seg fem låter seinere – «Eg ser deg når du venter på meg. Men du må aldri bli forelsket i en sånn som meg».

Les også: Dansefest med Robyn

De smått pompøse produksjonene skrur opp for selvmedlidenheten og tristessen, og speiler dermed fraværet av bevissthet omkring eget uttrykk: Tekstene og melodilinjene er totalt skrapa for selvironi. Og det kan være helt ok, men vi blir liggende i sumpen. Ja, (ulykkelig) kjærlighetsliv har vært en velkjent komponent i Gabrielles univers. Men hvor er optimismen? Hvor ble det av komikken i tragedien, det som ble antydet i anslaget med samplingen av «Frida – med hjertet i hånden»? Det blir for mye å forlange at jeg som lytter skal ha empati med dette klassiske i-landsproblemet til en privilegert person som ikke vet hvilke valg hun skal ta, ikke evner se seg selv utenifra, men bruker lupe der hun skulle brukt speil.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Jeg savner flere låter som bryter med det blå tekstuniverset i estetikken og stemningen, det som skaper kontrast og balanse, lik tidligere hits som «Bordet» eller «Ring meg». De virkelig vakre balladene falmer i samvær med helheten. Som eksempelvis powerballaden «Du lar meg hvile (og holder meg i trygghet)».

Det tar seg dramaturgisk opp igjen i tempo sluttvis på «Aldri Aldri Aldri», og beaten tar litt tak i nakkemusklene. Myra legger harde linjer på en sistelåta «Comme ci Comme Ca». Men jeg har falt av for lengst. Hva skjedde med attitude og tyggemotstand? En som tar mer tak i eget (følelses) liv. Hvor er feministen, Gabby?