Nye takter

Framover i alle retninger

Katzenjammer bekrefter sin posisjon som et av landets morsomste band. Selv når de er enda mer profesjonelle.

Dagsavisen anmelder

5

POP

Katzenjammer

«Rockland»
Propeller

Siden albumdebuten med «Le Pop» i 2008 har Katzenjammer har tatt mange skritt framover. I alle retninger, og langt ut i verden. Gruppa høres også fortsatt ut som de kommer fra både her og der, ikke bare fra Oslo. De tar den tida de trenger, siden dette bare er deres tredje album på disse sju årene.

«Rockland» er ikke en tillitvekkende tittel. Den minner om sånne steder vi ikke går lenger, antyder at gruppa synes tida er inne for å ta skrittet over i den mer konforme popmusikken, og la det briste eller bære. Albumet er produsert av Victor Van Vugt, som før har hjulpet til på plater med artister som Nick Cave og P. J Harvey. Det som til å begynne med var jublende uvørent er blitt mer profesjonelt. Katzenjammer er også blitt flinkere på alle instrumentene sine. Ikke dumt i seg selv, men de høres ikke så befriende annerledes ut lenger. Noen av oss, som typisk nok ikke er plateprodusenter, hadde bedt om litt dårligere oppførsel i studio. Likevel er et mye å more seg over.

Det nye albumet tar vare på Katzenjammers eksentriske, eklektiske forhold til popmusikkens sjangere. Teften for gode melodier har ikke vært bedre. De kommer igjen med en rekke refrengsterke poplåter. «Shine Like Neon Rays» og «Flash In The Dark» er strålende, og skrudd sammen på litt andre måter enn det som er forventet av potensielle radiofavoritter. «Lady Grey» og «My Dear» er to usedvanlig sjarmerende utslag av enkel, akustisk visepop. Katzenjammer vet også fortsatt hvordan de skal feste med musikk. «Curvaceous Needs» er en herlig vri på teksttemaet i «All About That Bass». «My Own Tune» høres en stund litt banal ut, før de plutselig slår over til å synge fort på norsk, og gir låten en helt ny karakter. Den kan godt være en kommende konsertfavoritt, både hjemme og ute.
Til slutt kommer sangen som heter «Rockland», som heldigvis ikke høres ut som rock i det hele tatt, bare en stille, poetisk tanke som setter et ettertenksomt punktum for ei ellers ganske livlig plate.

Spiller på Sentrum Scene i Oslo 24. februar og Union i Drammen 28. februar