Onkel Tuka setter Halden på popkartet, et sted mellom Henning Kvitnes og Cashmere Cat.

Fra Halden til hele Norge

Onkel Tuka har vært et av landets fineste orkester i snart 20 år. «Klokkene ringer» høres ut som et sånt album som kan få flere til å oppdage dette.

 

5

Onkel Tuka

«Klokkene ringer»

Hot Sauce

Onkel Tuka er i ferd med å bli et kapittel for seg selv i norsk populærmusikk, en institusjon, gamle hedersmenn eller hva det nå heter alt sammen, uten å ha skapt større allment oppstuss enn å ha vunnet Spellemannprisen for beste countryplate i 2011, og bli nominert for beste barneplate to år senere. Med «Klokkene ringer» må de finne seg andre klasser, en smal sak for et band som egentlig er i en klasse for seg selv. De er kommet til sitt sjuende album, det første siden debuten i 1999 som ikke er en del av en Gud/døden/kjærligheten/-trilogi, barnesanger eller Woody Guthrie oversatt til norsk.

Onkel Tukas historie går egentlig helt tilbake til begynnelsen på 90-tallet, da The Rovers var et lovende folkrockorkester fra Halden. Sangeren Håkon Ohlgren, «Donny» Åsmund Solli og Kjetil «Kjell Pop» Johnsen har vært med hele den lange veien siden. Den allestedsnærværende Geir Sundstøl er ikke offisielt medlem av bandet lenger, men i høyeste grad til stede fortsatt, ikke så rent lite heller, med dusinet fullt av forskjellige instrumenter, og medkomponist på flere av sangene. Og enda er de flere, med mange strenger å spille på.

Onkel Tuka har vært godt forankret i amerikansk musikktradisjoner, først og fremst i bluegrass, som de har behersket til fingerspissene. På det nye albumet er horisonten utvidet. Med flere opplagte poptema enn de har hatt på lenge, men også mer elektrisk skurr i mange av låtene. Alt dette på en gang, i ska-takt, med blåserrekke attpåtil i «Motormunn», en uimotståelig fengende poplåt, der albumtittelen «Klokkene ringer» også er hentet fra, og «ding dong ding» rimer på «det går til helvete som ingenting». Enda mer allment akseptabel er nok «Vondere å reise seg enn å falle», som høres ut som en ordentlig radiohit.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Tekstene til Onkel Tuka er folkelige på sin egen måte, godt forankret i lokal kultur, men også verdensvante, ofte med et reisevillig, omflakkende landstrykerperspektiv. Om mennesker med lite å rutte med materielt, men mye å fortelle. Til sammen får alt dette Onkel Tuka til høres ut som trubadurer med historiske tradisjoner, med et strålende popband i ryggen.

Sånn målgruppemessig faller Onkel Tuka litt mellom flere stoler. De er litt for raffinerte for å tilfredsstille det mest folkelige folkrock-segmentet, men også for skamløst fengende til å være et ordentlig kredband. Når de komfortabelt finner sin plass et sted mellom disse ytterpunktene høres det virkelig ut som et fint sted å være. Bildene på omslaget er tatt i et lokalt bryggeri. Hele dette albumet er en sann svir, med eller uten forfriskninger i tillegg.

Spiller på Brygga kultursal i Halden fredag, og Grünerløkka Brygghus i Oslo lørdag ettermiddag