5
POP
Kacey Musgraves
«Pageant Materia»
Mercury Nashville
Det andre ordentlige albumet til Kacey Musgraves må være et av årets imøtesette album. Ikke av alle selvfølgelig, det er fortsatt mange som ikke aksepterer at en artist med utgangspunkt i country and western lager den mest strålende popmusikken. Men Musgraves har utmerket seg som en av de mest begavede sangerne og låtskriverne som har slått gjennom i det siste.
Etter en rekke album som håpefull barnestjerne ble Kacey Musgraves voksen med «Same Trailer, Different Park» i 2013. Hun fikk Grammy-prisen for beste countryalbum, til tross for at hun ikke passer inn de vanlige formlene som denne musikken skal tilpasses. Nettopp derfor nådde hun også langt utover den indre kretsen: Egen TV-konsert med Katy Perry, duett med Brian Wilson som ble et av høydepunktene på hans seneste album. I Oslo rykket hun i løpet av et år opp fra John Dee til Rockefeller. Kacey Musgraves er virkelig en av de mest strålende stjernene i USA de siste årene. Men fortsatt med en alternativ profil som ikke passer inn i hovedstrømmen.
Musgraves går rett på sak i åpningslåten «High Times»: «Nobody needs a thousand dollar suit/Just to take out the trash». En av hennes typisk fikse formuleringer på grensen til slagord, men med en sjarmerende finesse. Sangen handler selvfølgelig om å finne seg sjæl, er så søt at det nesten ikke går an, med et plystretema som gjør den helt uimotståelig. Vi kommer neppe til å få høre noe finere i hele år.
I den etterfølgende «Dime Store Cowgirl» bekrefter hun prosjektet sitt: Hun synger hun om sine opplevelser siden sist, om å bli avbildet med Willie Nelson, bo på hotell med svømmebasseng, et for så vidt velkjent tema om å reise verden rundt for å finne ut hvem man egentlig er: For Kacey Musgraves har ikke falt for fristelsen til å ta næringspolitiske grep eller gjøre noe helt nytt og eksportvennlig. «You can take me out of the country/But you can’t take the country out of me». Hun synger fortsatt frekt og fint om et enklere liv, med integritet og troverdig innlevelse.
Presentasjonen av den nye plata har en ironi som man må kjenne Kacey Musgraves for å skjønne. Stivpyntet på omslaget, med tittelen «Pageant Material», altså en god kandidat for skjønnhetskonkurranser. Sangen har selvfølgelig et klart formulert «I ain’t» før «pagent material». «It ain’t that I don’t care about world peace/But I don’t see how I can fix it in a swimsuit on a stage», synger hun. Igjen, det er ikke en helt original formulering, men til en god melodi høres den helt briljant ut likevel.
Albumet har også en rekke sanger der Kacey Musgraves elegant går gjennom mer generelle situasjoner, uten en klar agenda. Hun slutter bittersøtt med «I’m Fine», der hun ikke føler seg helt fin egentlig, men dette er ikke verdens ende likevel, for etter en kort pause kommer en ekstra sang, med Willie Nelson. I hans 50 år gamle «Are You Sure» stiller de spørsmål om hvor de virkelig har mest lyst til være i livet, et evig aktuelt tema som også vender tilbake over hele dette albumet. Kacey Musgraves høres ut som hun er akkurat der hun vil.
I den pågående TV-serien «Nashville» beskrives countrymusikkens mange sider, ikke minst en bransje som er nådeløs i forhold til å tilpasse seg forventninger. Serien får ekstra troverdighet ved at mange av sangene virkelig høres ut som de er blant sjangerens beste. Kacey Musgraves leverte en av de fineste av dem, «Undermine», som ble framført av to av hovedrolleinnehaverne. Vi møter alle countrymusikkens arketyper, fra de store kalkulerte stjerneskuddene til de mer jordnære som bare vil synge sangene sine fjernt fra alt oppstusset. Alle minner om noen fra virkeligheten. Imidlertid er det ingen karakterer som Kacey Musgraves. Hun er noe helt for seg selv, som ikke vil la seg oppsluke av «The Good Ol’ Boys’ Club» som hun synger i en av sangene. På sine egne premisser lager hun sanger som kan konkurrere med de aller beste, men som i tillegg har en sta humor som er svært sjelden i dette spillet. Samtidig som musikken hennes er så country og western som det går an å ønske seg, har hun laget noe som godt kan være årets beste sommerpop.