Nye takter

Fornyer og fornorsker

Tom Roger Aadland får det til å høres ut som han nettopp har skrevet Bob Dylans 50 år gamle sanger selv.

Dagsavisen anmelder

5

Tom Roger Aadland

«Blondt i blondt»

Embacle/Musikkoperatørene

Tom Roger Aadlands fornorsking av hele Bob Dylans «Blood on The Tracks», til «Blod på spora» i 2009, var nærmest dumdristig, men når han kom fra det med æren i behold har han vel fått, eh, blod på tann. Etter tre fine album med eget materiale kommer nå Aadland med Dylans 50 år gamle «Blonde On Blonde» oversatt i sin helhet.

For å ta musikken først: Aadland har ikke kopiert arrangementene til Dylan. Dette albumet sender ikke tankene 50 år tilbake. Han har tatt sangene inn i samtiden, og igjen vist at Dylan egner seg godt til fornyelse. Albumet er gitt ut med støtte fra bl.a. Haugaland kraft og Etne elektrisitetslag. Det høres liksom helt rett ut for helhetsinntrykket. Han blir akkompagnert av Kjetil Steensnes, Tor Egil Kreken, Erland Dahlen og Sigbjørn Apeland. Spesielt de tre førstnevnte er overalt i musikkbildet ellers om dagen, men likevel har denne plata sin egen klare identitet. Produsert av Lars Voldsdal, med store rom og sterk atmosfære, der stemme og tekst står støtt i sentrum. Stemmen til Aadland blir ofte glemt i alle godordene om tekstene og de gamle, gode låtene, men formidlingen hans står helt i stil med grunnlaget.

Les også: Dylan på norsk

Aadland gir sangene den tida de trenger, uavhengig av originalene. Han bruker for eksempel to minutter mer enn Dylan på «Visjonar av Johanna». «Det elektriske skrømtet brølar mot kraniet krast/Der visjonar av Johanna no har teke min plass», synger Aadland. Dette er gjendiktning av beste sort. En av de store utfordringene for oversetteren kommer helt til å begynne med i «Regnvêrsdamer # 12 & 35», «Rainy Day Women # 12 & 35», der Dylan synger «everybody must get stoned». «Steiningen» i versene er greit nok, men den konkluderende linja her er «alle saman må bli steine». Som Aadland antydet da vi snakket med ham tidligere i år, det var denne tolkningen alle moret seg mest med i 1966. Aadland har tatt vare på meningsinnholdet i sangene (selv om meningen til Dylan ofte er uklar), og gir dem et uttrykk som får det til å høres ut han har skrevet tekstene fra grunnen av, uten føringer.

Noen ganger må sangene passe til lokale forhold. «Stuck Inside Of Mobile» er blitt «Sitje fast i Strileland med sentrumsblues i kveld». Her er det Holberg som «kjem ned gata», der Dylan sang om Shakespeare som var «in the alley». «Blondt i blondt» kommer til en mektig slutt med «Sorgsame kvinne ifrå Jæren», «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», en personlig kjærlighetssang fra Dylans side, som jeg nå hører som en tung situasjonsrapport fra en plaget region, «der bøndene og bankfolka vart samde om i lag/å syne deg kor dei daude englane ligg ein vakker dag/men korfor tok dei deg til å støtte deira sak». Porten er ei grind, Al Koopers orgel er erstattet av Erland Dahlens sag, og alt dette til sammen virker som sånne tiltak i beste fall skal: Viser oss en helt ny sang.

Dylan er blitt oversatt til norsk flere ganger, på i sin tid mye omtalte utgivelser av Kåre Virud og Jan Erik Vold, av Åge Aleksandersen og Håvard Rem. Men dette albumet er det mest helstøpte. Aadland har andre Dylan-album i kikkerten, men vil lage flere egne sanger først. Men allerede i oktober får vi høre hva han har drevet det til som ny tekstforfatter for Hellbillies.

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter