4
Arctic Monkeys
«Tranquility Base Hotel and Casino»
Domino Recording Company
12 år har gått siden gutta fra forstaden High Green i Sheffield, ble kastet inn i spotlyset, da deres debutalbum viste seg å bli Storbritannias raskest selgende debutalbum noensinne. Siden har Arctic Monkeys sound forandret seg fra album til album. Dreiningen mot suggererende bluesrock, ble tydelig med Josh Homme som produsent på tredjeskiva «Humbug» i 2009, men ble mer eksplisitt på deres siste album, «AM» fra 2013. Med åra har ikke bare apekattene fra Sheffield distansert seg fra sin tidligere mer britiske estetikk, de har også distansert seg geografisk – over Atlanteren, til Los Angeles. Det er der de holder til i disse dager.
Les også:Fant frihet for musikken i Norge
På deres sjette album, «Tranquility Base Hotel & Casino», har frontfigur Alex Turner og kompani tatt nok en ny retning. Gitarene har trukket seg mer tilbake. Låtene er skrevet på piano, noe Turner sier til musikkmagasinet Mojo har gitt ham større frihet til å uttrykke seg selv på en rikere måte enn før. I samme intervju innrømmer gitarist James Cook at han har vært usikker på om det nye materialet overhodet låter som Arctic Monkeys, og at det på et tidspunkt var vurdert om dette heller skulle være et soloalbum av Turner. Dette er avvist av vokalisten selv. Likevel er albumet Turners hittil mest introspektive. Selv om resten av besetninga er med, er det som om de er enda mer i bakgrunnen.
I likhet med Turners sideprosjekt, The Last Shadow Puppets, med The Rascals-frontmann Miles Kane, er inspirasjonen her tydelig fra 60- og 70-tallet. Resultatet er retro, men samtidig mer lounge- og glam-prega. Bass og gitar får tydeliggjøre seg innimellom, som på «Four Out Of Five» og «Science Fiction», men det er alltid en og annen tydelig referanse til så mye annet, enn det jeg kanskje forbinder med identiteten til Arctic Monkeys selv.
Jeg hører Beach Boys. Jeg hører Abbas velkjente piano-bru fra «Money, money, money». Jeg hører introen til Grizzly Bears’ «Two Weeks». Så har heller ikke Turner lagt skjul på alt han er inspirert av. Det er Ennio Morricone. Det er Nina Simone. The Three Degrees. The Stills-Young Band. Jeg hører også The Last Shadow Puppets. «I just wanted to be one of The Strokes/ now look at the mess you made me make / Hitchhiking with a monogrammed suitcase, miles away from any half-useful imaginary highway», synger Turner innledningsvis på Star Treatment. Men når vil han være Arctic Monkey?
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Håndverket er forseggjort. Spenningsballaden «Golden Trunks» høres litt ut som om den skulle vært skrevet for en dunkel musikal. «Batphone» har en befriende simpel oppbygning, der hvert lydelement får markert seg. Men i sum vet jeg ikke om jeg helt klarer å vende meg til det nyere uttrykket. Samlet blir låtmaterialet litt for monotont. Jeg savner mer brodd. Samtidig, er jeg overrasket over å innse noe som sakte har begynt å irritere meg fra første avspilling: Turners stemme. Det er som den innimellom prøver å være en svulstig og pompøs Elvis-parodi, mens Sheffield-aksenten sakte har svunnet hen. Parodien når trolig sitt hesligste punkt i mase-hvesingen på «She Looks Like Fun» som gir #metoo-assosiasjoner; «Dance as if somebody’s watching/ because they are». Det er ikke akkurat ydmykhet som preger Turners mange samtaler med seg selv på albumets 11 spor. «Dancing in my underpants/ I’m going to run for government/ I’m going to form a covers band an’ all» synger han på «One Point Perspective».
Les også intervjuet med Backstreet Girls:Endelig hjemme igjen (Dagsavisen+)
Det er som om det litt for store egoet blir manifestert i refleksjonen av hans egen stemme. Som om den banalt overdrevne klangen som er lagt på vokalen, prøver å veie opp for den manglende tilstedeværelsen i lyrikken. Som om den skulle speile en viss stigende cockyness. Den opprinnelige rå og upolerte teksturen i Turners røst, den som var en vital del av Arctic Monkeys-merkevaren, er med tida blitt transformert til noe jålete og selvsentrert syngeprating, som tidvis vandaliserer arrangementene. Og med det samtidige nedtona gitarsoundet, er det mye av Arctic Monkeys særpreg bleknet. Men som bandet så selvsikkert erklærte allerede med debutalbumet: «Whatever people say I am, That’s what I am not». Kanskje lærer jeg med tiden å like dette albumet også.
Les også om Janelle Monáes nye album: Sexy politisk pop (Dagsavisen+)