Nye takter

Født til å synge duetter

Van Morrisons egen soulmusikk og hans indre monolog.

Dagsavisen anmelder

5

SOUL

Van Morrison m.fl.

«Duets: Re-working the Catalogue»

Sony

Faste lesere vil vite at jeg liker Van Morrison bedre enn Bob Dylan. Sistnevnte er blant de få som ikke er med på denne fantastiske plata, der Van Morrison synger noen av sine beste sanger i duett med noen av populærmusikkens beste sangere. Dylan var vel redd for å bli overskygget. For det er Van Morrison som skinner klarest her, nettopp i kontrast med sangere som nok har oppnådd større salgstall – Mick Hucknall, Joss Stone – og artister som sikkert er mer allsidige – Natalie Cole, George Benson – Van Morrison kan bare nettopp dette, synge disse sangene på sin måte, dette er hans egen soulmusikk, hans indre monolog, eller hans livslange dialog med noe større. Duettpartnerne her representerer de fleste fasetter av Van Morrisons musikk–fra dyp amerikansk soul, blues og gospel, via hvit britisk r&b til nyere jazz. Han har styrt unna de mest kjente sangene fra de største albumene, her er ingenting fra «Astral Weeks», «Moondance», eller «No Guru…». Det virker klokt, de mest enestående vokalprestasjonene fra platene sine har han latt være i fred.

I stedet har han tatt til dels oversette sanger fra til dels forbigåtte plater, løftet dem fram og gitt dem nytt liv. Mange av låtene refererer til flammer, glød, den brennende trangen til å holde det gående. Det konkluderes i tittelsporet fra Vans seneste album, «Born To Sing» (2012), her framført med en av Van Morrisons samtidige, britiske Chris Farlowe (74). Ellers dukker det opp store soulstemmer–Mavis Staples, nylig avdøde Bobby Womack–venner og likesinnede som Steve Winwood og Georgie Fame (flott 50-tallsshuffle gjennom «Get On With The Show» og cha cha cha-finale!). Noen mer uventede navn man ellers ikke ville forbinde med Van Morrison er George Benson, som gjør en nydelig gitarsolo, for eksempel. Det er også plass til en intern vits fra skøyeren Van Morrison; «Whatever Happened to P.J Proby» med–selvsagt–P.J Proby.

Alle de 16 låtene er nyinnspilte, og at dette er gjort over en lang periode i forskjellige studioer i flere byer merkes ikke. Det låter som om Van har satt opp bandet sitt og skysset gjestene ut og inn mens de nyter en Guinness imellom opptakene. Van og Taj Mahal ler og spøker når «How Can A Poor Boy» toner ut. Til og med Michael Bublé blir utholdelig her. Og når Van Morrison og Mark Knopfler møtes på «Irish Heartbeat»–ja, da er jeg i gubberock-himmelen.

Van Morrison spiller på Kongsberg Jazzfestival 3. juli