Nye takter

Fins det no‘ band som er bedre enn Kjøtt?

At slakterforretningen fortsatt er der, med det samme skiltet på veggen, 32 år etter? Eller at Kjøtts legendariske minialbum endelig kommer ut igjen, etter alle disse årene?

I dag blir Kjøtts legendariske minialbum tilgjengelig for første gang på over 30 år. Plata er flere ganger kåret til en av tidenes aller beste. Sangeren Helge Gaarder døde i 2004, men de fire andre i Kjøtt er kommet sammen igjen for å bli fotografert samme sted som vi møtte dem en vinterkveld i 1980. Da Kjøtt startet en revolusjon i norsk rock, sammen med grupper som The Aller Værste, DePress og Wannskrækk.

Ny energi

- Vel, de musikalske verdiene forandret seg. Før det var det mer om å gjøre å være avansert. Dette ble nå helt uviktig. Musikken ble mer utadvendt slik den hadde vært i 50-årene og i første halvdel av 60-årene. Det virker som disse tingene går i sirkler, mener Michael Krohn.

- Det var en vanvittig energi som ble sluppet løs. Energien ble viktigere enn fingerferdighet, sier Erik Aasheim.

Mens de andre store navnene fra denne tida har vært gjenforente og gjenutgitte, har Kjøtt vært borte for godt. Men minialbumet de ga ut i 1980 er regnet som en av de aller beste norske plateutgivelsene. Da Nye Takter kåret tidenes beste norske album i 2007 kom den på 6. plass. I fjor kom plata på 4. plass på Morgenbladets kåring av tidenes beste norske. Dagsavisens Bernt Erik Pedersen skrev en hel bok om utgivelsen. Kåringens initiativtaker Christer Falck bestemte seg for at plata måtte ut igjen. Derfor kommer den nå på hans C+C Records, både på CD og på vinyl.

- Mot det meste

Kjøtt var sangeren Helge Gaarder, gitaristene Jøran Rudi og Erik Aasheim, bassisten Per Tro og ikke minst trommeslageren Michael Krohn. Gaarder og Krohn skrev låtene, hver for seg, Selv om han har stilt opp på nye bilder med sine gamle bandkolleger vil ikke Michael Krohn være med de andre og snakke om bandet. Han har likevel svart på spørsmål på e-post.

- Generelt var 80-årene den beste perioden i livet mitt. Særlig i begynnelsen syntes jeg det var stimulerende å møte nye folk og dra på fester og sånt. Kan ikke huske at jeg resonnerte noe særlig rundt ambisjoner og musikkens betydning, men det var en entusiastisk stemning i lufta som jeg ikke har følt siden, skriver Michael Krohn.

- Jeg skal ikke snakke for de andre, men jeg var bare mot det meste den gangen. Det viktige var at Kjøtt var en motkulturell greie. Det vi har felles er at vi alltid har drevet med det som går utenfor de vanlige kanalene, sier Jøran Rudi.

Kjøtt eksisterte i opposisjon til 68-erne, og den politiske tankegangen på venstresida på 70-tallet. Og til mer eksplisitt politisk musikk, som det var mye av den gangen. Den regjerende popmusikken var de mindre opptatt av.

- Vi drev også med husokkupasjon, gateteater og lagde fanziner - en generell politisk aktivisme. Det var kanskje tilfeldig at musikken fikk mest oppmerksomhet, sier Erik Aasheim.

God dynamikk

- Det var en god dynamikk i bandet. Som kom aller best fram på denne 12-tommeren. Det var et kort og hektisk forhold som brant ut, mener Per Tro.

Kjøtt ble oppløst allerede i 1981. Hovedsakelig fordi Michael Krohn ville lage enklere rock enn de andres mer eksperimentelle tendenser. I årenes løp har disse motsetningene kanskje vært overdrevet av utenforstående. Helge Gaarder produserte det første albumet til Krohns nye band Raga Rockers i 1983. De tre andre opplevde heller ikke noen stor friksjonen innad i bandet.

- Michaels låter var skarpe, bitende, med et humoristisk glimt i øyet. Han var en spottegjøk. Helges sanger var urbane, fortvilte grublerier. Bare den ene hadde blitt i enkleste laget, bare den andre hadde også blitt i enkleste laget, men sammen …

Høy verdi

I moderne tid har pent brukte eksemplarer av albumet til Kjøtt vært verdt flere tusen kroner. Plata kom ut i et samlet opplag på 3.000, men ikke alle ble solgt i første omgang.

- Vi fylte ikke så mange konsertsaler heller, husker Per Tro.

Erik Aasheim tror sågar at den sterke posisjonen til plata skyldes at så få har hørt den: - En av grunnene til at den er blitt så stor, er at den har vært utilgjengelig.

- At plata ikke har vært tilgjengelig, bortsett fra på samlermarkedet, har nok bidratt til det. Jeg ble veldig overrasket av at den kom på 4. plass over tidenes norske skiver. Det tror jeg de andre i bandet ble også, mener Michael Krohn.

- Jeg hører sjelden på ting jeg har laget i ettertid, men jeg har et ganske klart bilde i hodet på hvordan denne er. Jeg synes denne skiva er frisk og unik, og da jeg generelt er mer opptatt av låter enn produksjon synes jeg det holder i massevis, skriver han.

Mer igjen

Med dette er altså en av de mest omtalte platene i norsk rocks historie endelig tilgjengelig for allmennheten. Da kan vi gå enda lenger tilbake: Nå er det Kjøtts første 7-tommers EP som fortsatt er utilgjengelig. Med fire brennende eksempler på norsk rocks nye linje i 1980. Den mest kjente av låtene her er «Nei, nei nei», som slutter med det retoriske spørsmålet «fins det no‘ band som er bedre enn Kjøtt?»

- Nei. Ikke før og ikke senere. Per Tro og Jøran Rudi ler godt.

- Jeg tror ikke jeg sier noe, jeg, sier Erik Aasheim stille.

- Det er band her på berget jeg synes er bedre, men Kjøtt var et OK band alt tatt i betraktning, mener Michael Krohn.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen