Nye takter

Fiendens musikk

VOLUM 11: Boris Johnson liker The Clash. Johnny Rotten liker Donald Trump. Verden er ikke hva den var, skriver Geir Rakvaag.

Noen av oss eldre husker tilbake til 1979 som ei sterkt polarisert tid, både politisk og kulturelt – ikke minst musikalsk. Avslutningen av 70-tallet defineres av «London Calling» med The Clash og «Metal Box» med John Lydons Public Image Ltd. Derfor er det lite velkomment å høre den konservative britiske statsministeren Boris Johnson erklære sin kjærlighet for musikken til The Clash.

For ikke å snakke om å plutselig å se John «Johnny Rotten» Lydon avbildet i britisk tabloidpresse (bilder vi heldigvis ikke har tilgang til å trykke her) i en «Make America great again»-trøye, som en hvilken som helst støttespiller for Donald Trump – som sist vi sjekket fortsatt var president i USA.

Det er to forskjellige ting dette. En statsminister fra høyresiden som sier han liker ei radikal ex-gruppe som ikke lenger er her for å forsvare seg. Og en tidligere radikal sanger, som omfavner en president fra høyresiden, som man skulle tro var antitesen til at han en gang sto for. Hva var det John Lydon sang med Sex Pistols: «God save the Queen/The fascist regime/They made you a moron/Potential H-bomb). Lydon har alltid vært en løssluppen provokatør, denne trøya kan være ironisk ment, men han har også tidligere gitt uttrykk for sympatier med Donald Trumps oppførsel.

Les også: Trump la ut bilde av seg selv som Rocky - får smake Twitters vrede

Boris Johnson ble spurt av et TV-team om hvem han helst hører på. Han kunne bare sagt «britisk musikk som gjør det godt i utlandet», og vært ferdig med det. Men han sa The Clash! Og The Rolling Stones. Det siste ikke like betent politisk, selv om det fremste utspillet til Stones i år har vært å gi helhjertet støtte til den unge klimabevegelsen.

En bevegelse Johnson har stemplet som «uncooperative crusties». Vanskelig å oversette direkte, men crusties er definert av Oxford English Dictionary som «hjemløse, omflakkende unge mennesker, som ofte lever av tigging, kjennetegnes av fillete klær, dreadlocks og uflidd framtreden». Og altså lite samarbeidsvillige, fra regjeringens ståsted. Passer egentlig godt på punkrocken for 40 år siden også.

Det kan altså ikke være tvil om hva The Clash ville ment om denne omfavnelsen. Jeg vil bare minne om at den midlertidige trommeslageren Terry Chimes var oppført som Tory Crimes på debutalbumet i 1977, og at gruppa fortsatte å signalisere en viss skepsis til konservative ledere både i Storbritannia og USA fram til de ble oppløst i 1985.

Dette minner litt om oppstusset da den daværende britiske statsministeren David Cameron uttrykte begeistring for gruppene The Jam og The Smiths mens han ledet landet inn i en folkeavstemning om EU. Forholdet ble til og med tatt opp i spørretimen i Parlamentet. Paul Weller fra The Jam gikk hardt ut mot den tidligere Eton-eleven Cameron, etter at han uttalte at The Jams «Eton Rifles» var en av favorittsangene hans. – Hvilken del av sangen har han misforstått? Dette var aldri en jævla drikkevise for kadettkorpset, raste Weller.

Les også: Fox, løgn og tabloidmilliarder - nå kommer de mørke historiene om Murdoch (DA+)

The Smiths-gitaristen Johnny Marr nektet David Cameron å høre på dem. Han fikk fort støtte fra sangeren Morrissey. Først og fremst fordi Cameron i god konservativ ånd var tilhenger av revejakt, som den forrige regjeringen forbød i 2005. – Det var ikke for slike mennesker vi laget «Meat Is Murder» og «The Queen Is Dead». Faktisk tvert imot, raste Morrissey.

Det legger en liten demper på det gode minnet om dette gamle spetakkelet at Morrissey i senere tid har uttrykt støtte til den høyreradikale, muslimfiendtlige bevegelsen For Britain. Morrissey, Lydon, det er vel ikke til å unngå at enkelte unge opprørere skifter side i løpet av et langt liv. Men vi liker det ikke.

Hvorfor har britiske statsministre likt sang og musikk som er så fjernt for hva de står for? Det er så enkelt som at vi snakker om noen av de største britiske rockegruppene for generasjonen som nærmer seg 60 i dag. Det er sikkert mange i Høyre og Fremskrittspartiet som har likt Jokke & Valentinerne, DumDum Boys, deLillos og Raga Rockers også, selv om de har vært ideologiske motpoler. Er det ikke deilig å ha noen å like?

Mer fra Dagsavisen