Nye takter

Feststemning som ser ulovlig ut

New Order kan bli et høydepunkt på Øyafestivalen fredag, når de kommer til Oslo igjen for første gang på 35 år. Sånn var det i hvert fall i Roskilde.

Fredag spiller New Order i Oslo for første gang på 35 år. Vi så dem igjen i Roskilde i sommer. En strålende konsert, som begynte med den ganske nye «Singularity». Og fortsatte med veldig gamle «Ceremony», faktisk deres aller første sang. 25 år med New Order ble glimrende oppsummert på en og en halv time.

25. mai 1981 spilte New Order i Kjeller‘n i Chateau Neuf. Et år i forveien, 18. mai 1980, hengte Joy Divisions sanger Ian Curtis seg i sitt eget hjem. At restene av Joy Division skulle klare seg ut av katastrofen er vel omtrent like sannsynlig som at trommeslageren i Nirvana senere skulle få en ny karriere etter Kurt Cobains død. Men de tre andre vokste med oppgaven, ble New Order, og en av 80-tallets store grupper i Storbritannia.

New Order var et helt nytt band da de spilte i Kjeller'n. Forventningene var store, det samme var fallhøyden. De hadde gitt ut singelen «Ceremony», egentlig en Joy Division-låt som var innspilt med Curtis, men som var laget om igjen med Bernhard Sumner - eller Bernhard Albrecht som han het da. En låt som hang igjen i fortida. Mange var skeptiske.

New Order var ikke glade i oppmerksomhet. Arrangørene hadde svartelistet norske musikkaviser for anledningen. Nye Takters utsendte Jan Arne Handorff havnet likevel i selskap med gruppa kvelden før, i en kondemnert gammel villa på Torshov. De fleste forsøk på dialog ble fort slått ned på. «I don't talk about the group» sa Bernhard Albrecht. Gillian Gilbert ble spurt om de spiller Joy Division-låter: «No, it's a new group, innit?». Det ble med denne kontakten. Men New Order på konserten: «Ambisiøse og dypt innlevende. De virket paradoksalt varme, og mye av grunnen var at musikken beveget. (...) Fulle av underliggende drifter, minner, drømmer fra fjern og nær. Følelser vekkes», skrev Jan Arne Handorff, og konkluderte: «New Order kan bli store».

Og store ble de. To år etter ga de ut singelen «Blue Monday» - en danselåt som skulle bli trendsettende for årene som fulgte. Dessuten en av låtene som skulle definere 80-tallet. Og New Order ble mer omgjengelige. I 1990 lagde de den offisielle engelske sangen for fotball-VM, «World In Motion». Og i 1993 snakket Peter Hook med Nye Takter. Blant annet om de fabelaktige basslinjene sine: - Det er fint å bli lagt merke til. Jeg har kanskje en distinkt stil, men det er i så fall fordi jeg alltid har hatt mest lyst til å spille gitar, fortalte han.

Like etter ble New Order oppløst. I 1998 var de tilbake, enda mer publikumsvennlige. De begynte til og med å spille Joy Division-sanger på konserter. I 2007 ble de oppløst igjen. I dag er Peter Hook ikke på talefot med de andre, han fortsetter å spille deres gamle sanger med sitt nye band, mens resten av New Order har fått enda et nytt liv.

I Roskilde var responsen avventende til å begynne med, og gruppa strålte ikke akkurat selv, sånn som de sto på scenen. Vi savner fortsatt bassisten Peter Hook, han var et utagerende element i en forsamling av ellers ikke veldig karismatiske musikere. Erstatningen Tom Chapman lot bare de karakteristiske bassgangene rumle, sånn som man forventer. Sangeren og gitaristen Bernard Sumner har autoriteten som trengs foran på scenen, og de andre to er liksom bare med og spiller.

Men New Order trappet stemningen opp gradvis, og begynte underveis å minne oss om for et formidabelt danseband de er. Stemningen tilspisset seg ordentlig med «Bizarre Love Triangle», og i den siste timen ble vi minnet om hvor sterkt de har påvirket bevegelser på dansegulvene i tida som er gått. New Order var en av gruppene som ble så alvorlige i 1981, men nå står 17. 000 og hopper opp og ned inne i Arena-teltet, og kanskje like mange utenfor. Det er en feststemning som nesten ser ulovlig ut. Så satte de de inn et uimotståelige støt mot slutten, med «True Faith», «Blue Monday» og «Temptation», og stemningen måtte nesten oppleves for å bli trodd.

Å gå av scenen var en unødvendig formalitet. De fleste skjønte at de vil komme igjen for å gå helt tilbake til begynnelsen, med Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». Bildene på storskjermen av sangeren Ian Curtis, død i 36 år nå, fikk det til å gå et ekstra stort jubelbrus gjennom forsamlingen. «Joy Divison Forever», sto det bak dem, og selv om New Order aldri blir et like legendarisk navn som sitt eget utgangspunkt har de klart å holde seg selv i live med en kraft som er ganske imponerende.

Samspillet mellom artister og publikum var vanskelig se bort fra denne gangen også. New Order høres så godt programmerte ut at de kan spille akkurat det samme på Øya, men om det lokale publikummet der i kjent stil bare står stille og ser på vil det være en helt annen forestilling. Å fortape seg i New Orders lange historie kan anbefales.

Mer fra Dagsavisen