Jungle på scenen under Øyafestivalen i Oslo torsdag. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Fest i asfaltjungelen

Jungle viser hvor langt man kan komme med bass, synth og slagverk.

KONSERT

Jungle

Øyafestivalen

Øyafestivalens eneste innescene, Sirkus, rommer omtrent 5.000 mennesker. Halvparten så mange hadde tatt turen til Jungles konsert, og de kommer til å skryte av det til dem som ikke var der. Til tonene av Morricone-inspirerte «Smoking Pixels» gikk de på scenen, åpenbart klare for å levere Øyafestivalens hittil beste lyd. Like etterpå var det «right on time, back by the beach, still gon’ bring the heat», og hett ble det.

Basstung lyd fylte teltet, mens stadig flere publikummere kom trekkende fra området rundt. Singelen «Lucky I Got What I Want» får publikum i gang, selv om klokka knapt er passert halv fem. Jungle viser hvor langt man kan komme med bass, synth og slagverk, før de går over i mer pompøse «Julia», med en gitarsolo som låter som om den er stjålet fra en Kavinsky-plate. Vi er med andre ord en kort stund midt i 1986.

Jungle begynner å leke med loop-pedal under «Son of a Gun», som er deres eldste låt, og loopingen er helt på høyde med vår egen Bernhoft sin. Stemningen blant publikum er like god som den var på The National, men den skal bli enda bedre. Under «Time» begynner halvparten av de frammøtte å hoppe opp og ned, og under «Busy Earnin’» leverer Jungle en tremannstrommesolo. Hva mer kan man be om? Det kunne eventuelt vært en Jungle-konsert som begynte tre-fire timer senere.