Nye takter

Fengslende galskap

Etter alle disse årene er Madness fortsatt et av verdens beste band. Nå best i de mer sørgmodige stundene, et stykke fra den vanlige oppfatningen av dem.

Dagsavisen anmelder

5

Madness

«Can’t Touch Us Now»

Universal

For en måned siden var det festaften for gamle venner av Madness på Rockefeller. Gruppa spilte «My Girl», «Bed And Breakfast Man», «The Sun And The Rain» og en lang rekke andre gamle favorittlåter, og den derre kjenningsmelodien til «Solgt» på NRK1 («Our House», red. anm.). Men også «The Prince» og tre låter av nylig avdøde Prince Buster for å minne om hvor de kommer fra – og fire helt nye sanger, for å understreke at Madness ikke bare er gammel moro. Nye sanger på slike konserter er alltid problematiske, spesielt når de kommer fra album som ennå ikke er utgitt. Men senere utspill fra det «voksne» Madness har vært forbausende fine, og et feststemt publikum tok disse også med godt humør.

«Where did all the good times go» spør sangeren Suggs i «Good Times», men her er også en sang som heter «Don’t Leave The Past Behind You» som fortsetter «but let us all move on». Madness har vist en eksemplarisk overgang til alderdommen. Selv om de ikke er så opphissende morsomme lenger, så er sangene fulle av den sedvanlige underfundige humoren. Fortsatt er Madness London-gruppa framfor noen. Her hører vi det først og fremst i noen store karakterbeskrivelser, som «Mr. Apples», om besteborgeren, «a well respected man», som drar over på «feil» side av byen når mørket faller på. Og «Pam The Hawk», Sohos mest talentfulle tigger, som kunne vært den rikeste dama i hele West End, om hun ikke hadde spilt bort hele formuen mot slutten av hver dag. En nydelig framført hverdagshistorie, som Madness fortsatt kan finne opp bedre enn noen andre. Fortsatt i Soho er «Blackbird» en stemningsmettet sang om et møte med Amy Winehouse – ikke eksplisitt nevnt ved navn, men når vi er blitt det fortalt får sangen en ekstra sørgelig undertone.

På konserten savnet man noen av disse mer underfundige stundene til Madness – «Tomorrow’s Just Another Day», «Michael Caine» og «Grey Day», sanger som minner om at de kunne beskrive tristessen i livet vel så bra som å sørge for full fart og moro. Det nye albumet har mange sånne stunder. De nye sangene er spilt med stil og eleganse, Mike Barsons funklende piano, Lee «Kix» Thompsons sugende saksofonsoloer, selvfølgelig med det litt tørre foredraget til Suggs på toppen. Sang og glede hele veien. Ellers er den stødige rocksteady-rytmen på plass i «I Believe», elegant over i ska på «Grandslam», og reggae i «Herbert». Ofte er det undervurdert hvor godt Madness behersker disse tradisjonene fra Jamaica. At de låter så bra at de kan spille Max Romeos «Chase The Devil» med største selvfølgelighet på konserter.

«Can’t Touch Us Now» er spilt inn i Toe Rag-studioet, berømt for sitt analoge utstyr. Eieren Liam Watson har produsert, sammen med Clive Langer, som var der da gruppa startet, og tar vare på den beste Madness-følelsen. En hel time Madness blir litt i meste laget mot slutten av albumet, men for en fornøyelse det er å høre at de fortsatt kan nå gamle høyder rett som det er.