Nye takter

Fengende skrik fra bunkeren

Men høy lyd gjorde seansen med Sushi x Kobe litt for intens, til tross for sterk tilstedeværelse.

4

KONSERT

Sushi x Kobe

Øyafestivalen torsdag

«Jeg vil, jeg vil, jeg viiil», roper Unge $ushimane i all sin angst på «Ce’st la mort». Vi er bare tre låter inn i settet, viseren har enda ikke snidda seks, men vi har for lengt trukket ned i en klaustrofobisk og syrete bunker, og folk danser seg innover med fersk øl, etter det bråharde startskuddet gikk av med «Overtenning». Estetikken er gjennomført, under den kledelige Sirkus-duken i ly for sola, kan tung industriell house, neo-goth, ekstasefremkallende rusmidler, adrenalin og skrikende «angst-rap» forenes.

Les også: Se bildene fra den første Øya-dagen

Til tross for å være en duo som dyrker sin egen nisje, har duoen Emir Hvidtsten Hindic og Christoffer Uthaug, aka Unge $ushimane og Kobe-wan Kenobi, vokst voldsomt de siste åra. Dessuten har Hindic gjort det stort som soloartist: EMIR har vært et navn man har sett omtrent overalt og på diverse festivaler og P3Gull-prisutdelinger i fjor, før han senere tok hjem en velfortjent Spellemannspris tidligere i år. Ikke minst har duoens dj og produsent, Fakethias (Mathias Humlen), blitt et respektert produsent- og dj-navn, også han med Spellemannsnominasjon i 2018 for beste elektronikautgivelse - og dessuten egen spillejobb under Øya på fredag. Fra før har han gjestet den anerkjente elektronikafestivalen Sónar i Barcelona tidligere i sommer.

Humlen skaper store visuelle stemninger, og organisk flyt i kveldens setliste, prega av ikke-eksisterende overganger, og det lyder nesten som en eneste lang låt, der mesteparten også er fra duoens kritikerroste debutalbum fra i fjor, «Døden Lever Lengst». I lengden er utgivelsen langt mer distinkt og gjennomført i tone og estetikk, og mindre tilgjengelige for «den gemene hop» som trolig er mer glade i såkalt «pop-rap»-formatet. Det merkes i hvert fall under kveldens konsert.

Les også: – Det er alt for høy musikk på Øya

Men lyden teknisk er problematisk. Sist duoen spilte under Øya var det på det som i dag heter Fortum-scenen, og lyden var rett ut drit(a)høy. Og da er det begrensa hvor mye man rett og slett orker å høre. Lydforholdene inne i Sirkus-teltscenen er trolig en større utfordring, og stykren intens å overvære i 50 minutter.

Dette, blandet med en dramaturgi i settet som virker langt mer ensformig - i motsetning til konserten på Sentrum Scene tidligere i år, der, så vidt jeg husker ble albumet spilt kronologisk, og både lyd og setliste opplevdes mer balansert. Det skal ikke stå på innsatsen fra scenen, der tilstedeværelsen er upåklagelig, og trykket er høyt. Men det er rom for å vise mer av spennet, som i form av oftere mer senka vokal, og generell vibe, som underveis i «Rust», der jeg personlig synes både tekst og flow kommer tydeligere frem.

Les også: Kadetten gjennomførte etter tre rap-avlysninger

Men det mer tilgjengelige Sushi x Kobe, med de mer pop-vennlige kulene fra tidligere katalog som bryter med det hittil noe repetitivt intense uttrykket i kveld, kommer først sluttvis, som på «Japan», «Tenker Feil», og «Flasker på Flasker». Det er da det virkleig smeller for de oppmøtte som bryter ut i dans og «moshpits», og undertegnede tar seg selv i å rope ut kremstrofen: «Hon hadde mensen så eg pulte hon på badeeet!».

Hadde disse vevd seg litt tidligere i settet tror jeg også flere hadde takla mer støy. Men så er kanskje det også noe av poenget: At ting ikke alltid må være så fordømt trivelig for øregangene og tilpassa de med kort «attention span» hele tida. Eller?

Mer fra Dagsavisen