Fatoumata Diawara: Ren maktdemonstrasjon

6

KONSERT

Fatoumata Diawara

Cosmopolite, 1. november

Oslo World

«Åpne grenser». «Fri kjærlighet for alle». «Kvinnene må fortsatt kjempe». Når Fatoumata Diawara byr opp til konsert sitter såvel de politiske som de personlige slagordene og hjertesukkene løst, men hele verdens «mor» fra Vest-Afrika leverer dem med en oppriktighet som gjør at de aldri låter hule eller klisjéfylte. Med røtter i Mali der hun fortsatt bor er Diawara i løpet av få år blitt et verdensnavn i den øverste ligaen, til tross for bare to album på sju år hvorav det siste er årets «Fenfo». Det å se henne på en liten klubb i Oslo føles allerede som en sjelden anledning til å oppleve henne på nært hold. Tross alt kan hun krysse av edderkopper som Damon Albarn på den stadig lengre listen over samarbeidsartister, og scenene hun står på enten hun synger eller snakker blir stadig større. Det går på ingen måte ut over den inkluderende intimiteten hun og det fire mann store bandet inviterer til under en konsert som går fra det inderlige og sonderende til vill løssluppenhet med henne selv som uforlignelig kapellmester.

Les også intervju med Nakhane: Med frykten som våpen

Det starter stille med et knippe av de fineste låtene fra hennes nye plate «Fenfo», som betyr noe sånt som «jeg har noe å si». Nettopp det mantraet skal hun gjenta flere ganger fra scenen, både i låtintroduksjoner og i en nærmest messende bønn for fred og kjærlighet. Man kan nesten høre den berømmelige knappenåla falle når hun snakker, mens jubelen skal stå i taket igjen når hun slipper musikken sin fri. Men først altså, de prøvende og nydelige låtene «Don Do» og «Kokoro», før hun gjør et lite sidesprang til «Timbuktu Fasso», signaturlåten til filmen «Timbuktu» som ble Oscar-nominert og bidro til å gjøre Fatoumata Diawara som skuespiller og sanger ytterligere kjent.

Les også: – Alle snakker om identitet. Men hva med folk som oss?

Fatoumata Diawara på Cosmopolite. Foto: Mode Steinkjer

Fatoumata Diawara skaper en nærmest perfekt dramaturgi i konsertene sine. Hun regisserer dem som en helhet der etableringsfasen skaper fortrolighet gjennom noen av hennes mer lavmælte, vokalstilistiske sanger, før hun øker både tempo og intensitet. «Negue Negue», også fra «Fenfo» er en av disse låtene som starter oppkjøringen og utvider horisonten også geografisk, og så med tittelkuttet fra den nye platen tråkker hun ut av Mali og inn på migrantenes langstrakte og vonde stier, det hele med utgangspunkt i menneskehetens vugge i Afrika. Nå drysser hun inspirasjonskildene som lette noter over et konsertsett som får folk til å måpe der de svaier fram og tilbake. Fela Kuti, Miriam Makeba og Oumou Sangare, som selvsagt får «sin» låt også denne kvelden gjennom Diawaras store hyllest til sin mentor, «Makoun Oumou». Og like selvsagt trekker hun sitt amerikanske forbilde opp av hatten. Hun ler så det triller og smiler om kapp med gitaristens gnistrende spill, men hennes versjon av Nina Simones «Sinnermann» er like opprivende og rasende som originalen, helt i tråd med Fatoumata Diawaras egne visjoner om en bedre verden der alle innser at blodet vårt er rødt uansett hvordan man ser ut på utsiden.

Les også: Oslo World: Sterk hyllest til friheten

«Kelé» fra debutplaten «Fatou» skaper forventninger om en rekke gamle sanger, men ut over blant annet en sjeldent festravende «Sowa» mot slutten holder hun seg for det meste i nuet med låtmaterialet fra «Fenfo». Hun står som den dronningen hun er, leker og erter, messer og underholder, og synger med en stemme som gjør selv de minste av sangene hennes til store opplevelser. Når hun griper gitaren er det hun som med intuitiv musikalitet og en lysende scenepersonlighet styrer showet, men bak henne har hun også et band der særlig gitaristen og bassisten bidrar til intimiteten og lekenheten, mens trommeslager og keyboardist styrer dramaturgien. Det er lite i musikken hennes som kan skjule at hun er født i Elfenbenskysten og oppdratt av foreldre fra Mali, og at hun har den vestafrikanske bluesen i hjertet. Likevel tennes det en internasjonal gnist i arrangementer og musikalsk atmosfære som fenger langt utover de stedstypiske musikktradisjonene. Slik blir hun en artist for framtida og for nettopp den store vide og enhetlige verdenen hun selv synger om.

Les også: Gåte tilbake med fanden i hælene

Foto: Mode Steinkjer

Fatoumata Diawara har vært i Oslo før, også på Oslo World der hun spilte året etter at hun utga debutplaten «Fatou», men med 2018-konserten som selvsagt slutter i ren ekstase har hun virkelig skrevet seg inn i historiebøkene både på vegne av festivalen, Cosmopolite og seg selv. På scenen utstråler hun ren, rå og inderlig energi, men det hun står for også som samfunnsaktivist er en like inderlig leksjon ikke bare for ettertiden, men for historien her og nå. Og den bør man lytte til enten hun synger den ut med en av verdens flotteste stemmer eller lar den hvile i det intense blikket.

Les også: Disse konsertene bør du se på Oslo World