POP
Bernhoft
«Islander»
Kikitepe/Universal
Bernhoft er kommet langt siden han var håpefull rockestjerne, den nye Mick Jagger, som måtte begynne på nytt da Span endte som det ofte gjør med norske rockeband i det store utlandet. Nå er han en av landets mest populære artister, og også en av de høyest respekterte. Selv om han driver med risikosport fullt på høyde med norske menn som hopper fra fjell: Han synger soul. Det rare er at han blir bedre jo mer han prøver å synge ordentlig soul.
Tre år er gått siden forrige studioalbum fra Bernhoft. Det virker ikke så lenge, det har skjedd så mye siden, plate med Kringkastingsorkesteret, Spellemannprisen, store stipender og alt det der. Forventningene er store. Jarle Bernhoft har lansert og lansert, intenst, hele denne uka. Det er godt å endelig høre på plata som alt dreier seg om.
Det nye albumet begynner med den allerede godt kjente singelen «Come Around». Helt fantastisk oppløftende, jublende pop. Hadde han leid inn Nile Rodgers til å spille gitar hadde suksessen nådd «Get Lucky»-høyder. Den legger lista høyt for det som kommer etter, og vil være en stor konsertfavoritt når han reiser ut med fullt band igjen. I «Wind You Up» er Bernhoft rett over i sitt andre spesialfelt. Der han bygger opp en hel låt rundt seg selv, med lyder i loop. Sånt som ser uforståelig flinkt ut når han gjør det alene på scenen, men som ikke imponerer like mye på plate der han kunne brukt så lang tid som helst. Han gjør et sånt shownummer til, «Esiwalk», senere på plata. Kanskje ikke de mest spennende sporene, men Bernhoft gjør som han vil.
«Freedom» er en slags programerklæring. «This ain’t black or white/No it never was/Those colours never meant a thing», synger han. Det er ikke sikkert han referer konkret til «hvit gutt synger soul»-problematikken, men han hever seg uansett godt over den. «Islander»-albumet er produsert med Paul Butler fra gruppa The Bees, som er flink til å lage eksentrisk lyd uten at det går ut over den lett tilgjengelige popfølelsen. Han passer godt sammen med Bernhofts ambisjoner. Dette er moderne lyd, selv om Bernhoft er glad i 70-tallets svarte musikk.
«Everything Will Be Allright» høres ut som en øvelse i gammel funk. Dristig, men det fungerer. Sangen er også inspirert av det samme tiårets rop om sosial bevissthet, med Bernhoft som «a peace and love warrior», uten å være redd for konsekvensene. I en langt mer behagelig trygg stemning ligger balladen «Don’t Let Me Go» som flott neo-soul.
«One Way Track» er den eneste låten som kommer tilbake til den fengende discoånden fra åpningen av albumet. Bernhoft kunne unt seg noen flere skamløse poplåter, i tillegg til den hardt arbeidende soulen. Vi nevnte kanskje ikke stemmen hans spesifikt? I «No Us, No Them» synger han duett med Jill Scott, uten å skjemme seg ut. En stor bedrift i seg selv. Også denne sangen høres ut som et rop om å rive ned gjerdene. Albumet slutter med «I Believe In Things You Don’t», der sangeren enda en gang hyller den frie tanken.
«Islander» er tilegnet Bernhofts manager Per Eirik Johansen, som døde i vinter. På samme måte som Sivert Høyem gjorde med sin «Endless Love». Han har fått to av sesongens fineste norske album til sitt minne.
Spiller på Sentrum Scene 15. og 16. mai.