Nye takter

Fandenivoldsk Gåte på Sentrum Scene

Innhyllet i mystikk og eksplosiv trollskap viser Gåte at de er ett av Norges beste liveband, skriver Dagsavisens anmelder.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

Gåte

Sentrum Scene, 26. oktober

Se bildene fra Gåte-konserten på sentrum Scene

Hvem andre enn huldra er med på lasset når Gåte entrer Sentrum Scene, som en del av en turné som i sin blotte eksistens varsler liv der musikken deres ofte bærer bud om det motsatte. Trollskapen, den rituelle lokkingen og raslingen fra både de underjordiske og de langt mer verdslige bærer ingen nåde med seg når Gåte byr opp til dans. Bandet i seg selv viser ikke mye nåde de heller. Med «Svevn» i bagasjen, bandets oppstandelsesalbum etter 13 års fravær, returnerte de til Oslo og trollbandt et hengivent publikum på Sentrum Scene, ikke minst takket være Gunnhild Sundlis kraftfulle vokal, like bøyelig som kontant.

Les også: Gåte tilbake med fanden i hælene

De er ventet, og det de leverer er åpenbart etterlengtet. Kanskje er det også derfor de i like stor grad bygger konserten rundt albumet «Iselilja» (2004) som «Svevn», for å gi trofaste følgere følelsen av de ikke er glemt i løpet av en ny vår for bandet som gjorde en formidabel suksess på begynnelsen av 2000-tallet med sin energiske og innovative blanding av rock og folk. Kruttblandingen av middelalderballader, stev og gitarrock skaffet dem fans over hele spektret, fra folkemusikkmiljøet på den ene kanten til metalhoder på den andre. Begge leirene og alt imellom var representert på Sentrum Scene denne oktoberkvelden, som bød på hele fem låter fra «Iselilja».

Les også: Neil Young stormer fram som en gal hest

Showet pekte også framover. «Huldra» er både en helt ny låt og et pyroshow iscenesatt av en danser som både kjæler med og spruter ild i utvalgte låter, som under nettopp «Huldra». Hun bidrar til et sceneshow som er virkningsfullt, men på ingen måte en overraskelse når vi snakker om et band der felespiller Sveinung Sundli er helt essensiell for uttrykket de skaper, både musikalsk og visuelt. Gåte er og blir de store faktenes band. Ut fra det skapes en ren folkrockfest med Sundli-søsknene i sentrum og ikke minst gitarist Magnus Børmark, som er et helt sceneshow for seg. Mats Paulsen på bass og Jon Even Schärer på trommer er mer enn husvarme på scenen de også, og foran et fullsatt lokale er det ingenting som kan stoppe denne gjengen. Selv ikke når Børmark og sceneteknikken underveis sliter med vrange pedaler slakkes intensiteten.

Les også: – Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

Det åpner med «Svevn» og Gunnhild Sundli stående på et podium ute blant publikum, stemmen like full av store og vidtrekkende nyanser som alltid. På hodet bærer hun det som kan minne om en variant av en tradisjonell brudekrone i gull, men som i realiteten et sammensurium av små slanger, som et Medusa-hår. Symbolikken er ikke til å ta feil av når «Rideboll og Gullborg» fra comeback-EP-en «Attersyn» samler bandet på scenen til en første kjernereaksjon. Scenen drapert i blått lys og mystikken og stemningen er satt før de vender tilbake i tid med energibomba «Sjå attende».

De spenner buen til bristepunktet med den inderlige og episke «Venelite» som innleder et tyngdepunkt i konserten med «Knut Liten og Sylvelin» og «Stolt Solvår» inn mot «Springleik» og flammedans. Når Sveinung Sundli lar manien overmanne fela utgjør samspillet mellom han og søsterens vokal en av norsk rocks mest fascinerende konstellasjoner. Børmark er på sin side høyt og lavt, poserende uten å tippe over i det patetiske. Snarere er han en raffinert frier som spiller på publikum med det samme instinktet som styrer gitaren. I sine beste øyeblikk, og de er det mange av, smelter dette bandet sammen til en enhet av scenisk energi.

Les også: Janove i Operaen – i ensom majestet

«Svevn» framsto som et imponerende studio-comeback. Gåte på konsert er like imponerende i måten de forvalter arrangementene og ikke minst komposisjonene og innlevelsen. De kan kunsten å balansere det hele opp mot musikken, som innimellom har store atmosfæriske rom skapt blant annet gjennom melankolien som gjennomsyrer folkemusikken som er bandets utgangspunkt. Sundlis turnering av dialekter, landsmål og norrøne eller middelalderske uttrykk framhever særlig live tekstenes iboende historier og budskap, evig livsvisdom og folketro enten de er skrevet i dag, som det moderne sagnet «Isdalskvinna», eller er hentet fra gamle opptegnelser, som «Bendik og Årolilja».

Begge er nå obligatorisk låter i et Gåte-sett, og sistnevnte innleder en ren parademarsj mot slutten med blant annet to av de beste låtene på «Svevn». Nærmere bestemt den eksplosive og kontrastridde «Bannlyst», en forsvarssang for «byttingene» blant oss, den mektige lokkeleiken «Kom no Disjka». Og helt mot slutten gir de seg ut på den blytunge publikumsfavoritten «Margit Hjukse» fra debutalbumet, folkeviseballaden som Gåte gjør sin helt egen gitarvrengende versjon av og hvor Sundli virkelig får tøyd vokalen. Et udiskutabelt høydepunkt på en kveld hvor Gåte viser seg fram ikke bare som et skamløst underholdende band, men som en dyp og innovativ fortolker av møtet mellom tradisjonsmusikkens tunge symbolbruk og dagens trollskap, formidlet med iboende fandenivoldskhet.