Falkevik: En herlig overraskelse

5

Falkevik

«Louder Than I’m Used To»

Drabant

Det kommer så mange nye album flytende forbi i den store musikkstrømmen i løpet av ei uke. Mange hadde fortjent større oppmerksomhet. Men noen er sånne som man med én gang hører har noe mer.

Falkevik kommer rett ut av det store blå. En trio med Julie Falkevik Tungevåg (sang og piano), Ellen Brekken (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer). De har spilt bak flere andre artister før, men har aldri vært så profilerte at de tar med seg noe som helst av forventninger inn i dette. Derfor blir debutalbumet deres en sånn herlig overraskelse.

Det er bare noe med lyden i åpningslåten «Castle» som er så umiddelbart tiltalende, og som setter tonen for hele albumet. Falkevik står fram som et popband på overflaten, men de framfører sangene med en åpen holdning til strukturene som tar dem langt inn i jazzen også. Dette er en nytelse uansett hvilken sammenheng vi setter dem inn i. At de er vanskelige å plassere er selvfølgelig bare en fordel. Uten å være radikalt annerledes gjør Falkevik noe som skiller seg svært godt ut i mengden.

Vi hører det fort igjen i «Sing To Me». En fengende poplåt med insisterende rytme, men snart kommer en eventyrlysten pianosolo som hever låten enda noen hakk. «You Ask» begynner som en smektende standard ballade, men bryter av med spennende kontrabassganger, før pianoet tar tilbake initiativet. I «Detour» er det trommespillet som er så aktivt annerledes at det gir sangen en helt ny dimensjon. Og enda er albumet bare halvveis.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

«Louder Than I’m Used To» er i det hele tatt veldig stilig i alle ledd. Albumtittelen antyder at dette ikke bare er pent og pyntelig heller, og tittellåten har i tillegg skurrende elektronikk. Jazzpop kommer ofte med et behagelig rykte, men denne musikken er alltid pågående, med stor dynamikk og mange detaljer å legge merke til. Alt sammen nydelig produsert av Aleksander Sjølie.

Julie Falkevik Tungevåg kommer fra Nordfjord, som med dette utspillet ypper seg litt i terrenget, etter at Thea Hjelmeland nettopp tok popmusikken hjem til Sunnfjord med sitt nye album. Pussig nok hadde de slippkonserter samtidig i Oslo torsdag.

Albumet slutter med «Kvite slott». Himmelsk vakkert sunget på norsk, og en antydning om at Falkevik også kunne gjort det stort i en mer lokalt forankret folkelig sammenheng. I deres tilfelle høres imidlertid det internasjonale potensialet så godt ut, at hun gjerne må fortsette å synge på engelsk, og vente spent på å se hvor langt det kan ta trioen hennes.

Spiller på Blyge Harry i Stavanger 24. november.