Evighetssymfonien

Dimmu Borgir

«Eonian»

Nuclear Blast

Kroppen er en lunefull skapning, og selv et svartmetalband som har hatt hurtigheten og de brå kastene som sitt varemerke gjennom 25 år, vil komme til et uunngåelig veiskille en eller annen gang i løpet av karrieren. Det har gått åtte år siden Dimmu Borgir ga ut ny musikk. Som band har de gjennom omfattende turnévirksomhet og liveprosjektet «Forces of the Northern Night» likevel krevd sin plass i offentligheten, men studiobandet Dimmu Borgir har ikke gitt nevneverdig lyd fra seg siden den over evne kalkulerte «Abrahadabra» kom ut i 2010. Ett eller annet sted på veien fram til i dag har de stått i veikrysset og veid for og imot, men som gamle svartmetallforkjempere er det ikke utenkelig at de var på fornavn med djevelen fra før og visste hva de hadde å selge. Uansett pris valgte de åpenbart riktig vei videre. «Eonian» viser et gjenoppstått Dimmu Borgir som har tatt et sjangermessig verdivalg, uten å inngå kompromiss med egne røtter. Med rak rygg stirrer de inn i uendeligheten tittelen peker mot.

Les også: «Deserter's Songs»: Har det i det hele tatt vært gitt ut noe bedre siden? (DA+)

Det er fristende å si at man bør glemme alt Dimmu Borgir har gjort før, men det skal man selvsagt ikke. Til det har «Eonian» for mange tråder inn i bandets fortid. Men i et løft for å ta den symfoniske metalmusikken til nye høyder er det som om de har forstått hva som må ryddes unna. Åpningskuttet «The Unveiling» indikerer allerede i introen denne splittelsen, som en sjangermessig brytekamp der melodien uten mye motstand vinner over det brutale. Det betyr ikke at «Eonian» er en snill affære. Snarere er det et urovekkende, lummert og livsfarlig ritt inn i en glødende himmelsfære, der betegnelsen symfonisk svartmetall får ny betydning.

Les også: Abba har spilt inn to nye låter, 35 år etter bruddet

Den harde kjernen i bandet bestående av Shagrath (bass og vokal), Silenoz (gitar) og Galder (gitar), har vokst med bandet gjennom det kvarte århundret de har eksistert. Liveversjonen av bandet, som teller seks personer, har åpenbart vært til stor inspirasjon på de ti låtene der mange unødige detaljer er skrellet av de høye reisverkene. De har funnet fram til opprinnelsen, og men også videreført det som virker i livesammenheng. Gitarveggen er fortsatt uangripelig, vokalen klarere enn noensinne, men med fornyet innstendighet i tråd med tekstene. De er bortimot det eneste på «Eonian» som med litt godvilje kan kalles minimalistisk. Tyngden av liveerfaringen – inkludert seansene med Kringkastingsorkestret – har trolig også bidratt til visjonen om at man kan vokse symfonisk uten å gå på akkord med troverdigheten. Ikke alle vil være enige i det, og kanskje tar Dimmu Borgir en enorm sjanse ved å bygge opp så storslåtte, uanfektede og eventyrlig svulmende lydformasjoner. Et halvt øre kan fort fatte hastevedtak om at de går i retning Nightwish. En grundig gjennomhøring viser derimot vei til det overgangsritualet av et album dette er, et symfonisk storverk av en black metal-plate der de cinematiske trådene vikler seg usynlig inn i en helhet som skaper og forsterker albumets visuelle historiefortelling.

Les også: – Jeg har vokst opp blandet, kulturen min er blandet, så da blir musikken min blandet også

Nok en gang samarbeider de med Gaute Storaas, jazzmusiker, arrangør og ikke minst filmmusikkskaper. Det er muligens erfaringen fra det siste som har gjort at arrangøren har hentet fram sitt indre 70-millimeterlerret i korpartiene med Schola Cantrum Choir. Om «Eonian» skulle vært laget til en film ville den vært en eventyrlig reise inn i skrekken, ondskapen og det forpinte håpet ved en eller annen verdensende. Samtidig er det storslagent majestetisk, som et glimmer av Soria Moria bak en blåne. For mange vil det være altfor mye, men som et brudd på sjangeren er «Eonian» en praktfull måte å markere et 25-årsjubileum på. Nå har vi lyden, vi kan knapt vente på bildene.